Luke 10: Musikk

Hello, you fool, I love you
C’mon join the joyride!

Roxette

I dag døde Marie Fredriksson, for meg best kjent som vokalist i popduetten Roxette. Marie Fredriksson og Per Gessle var soundtracket til den perioden i livet mitt der jeg har hatt aller flest kjærester (1990-1992). Det er enda ei gåte for meg at jeg så de to artistene side om side på plakater og CD-covere uten å forstå at damer var det aller fineste, men sånn var det nå. De var gutter, de jeg var sammen med. Smågutter.

I februar 1990 fikk jeg min aller første kjæreste:

Fredag 16/2-90.
Jeg er sammen med T.! Det var på klassefesten det skjedde. Jeg og T. dansa sammen og sånn, treftes vell ofte i «klem i mørket» og sånn, og så trakk Jørgen T. til seg, og spurte om han skulle spørre meg fra han. T. sa ja, og jeg sa ja når han spurte meg. (…) Gjett hvem som er døtsforelska? T. er ikke søt, men han er noe for seg selv!

Dagbok 1990 – 1994

T. er ikke søt, men noe for seg selv. Hello, you fool, I love you!

Så fikk jeg feber og måtte være hjemme fra skolen. Det var perfekt. I stedet for å finne ut hva man kan gjøre med en kjæreste når man er elleve (det viste seg seinere å være nokså begrensa), kunne jeg skrive kjærlighetsdikt og lengte. Hva veit et barn om lengsel? Ganske mye, for det har sangene lært henne.

Touch me now, I close my eyes and dream away

Jeg ble frisk, og månedene gikk. Vi huska en del sammen i friminuttene, men så:

3/10-90.
I dag slo jeg opp med T. Her er lappen jeg fikk av han tilbake.

Lappen er limt inn i dagboka mi. T. hadde skrevet «Takk i lige måde» med sirlig løkkeskrift og signert med fullt navn. Jeg, nå tolv, satte meg ned og venta på kjærlighetssorgen. Tenkte at den skulle forandre meg, som i sangene:

In and outside I’ve turned to water
Like a teardrop in your palm

Men nei.

Jeg føler meg elendig, samtidig lettet. Nå må jeg gjøre lekser. I dag hadde vi fiskekaker til middag.

eller

It must have been love but it’s over now
It was all that I wanted, now I’m living without

Jeg reiste på leirskole og fikk meg ny kjæreste. Jeg var spent når sommeren var over og vi begynte på samme ungdomsskole: Var vi fortsatt sammen? Nei, det var vi visst ikke. Jeg forelska meg midlertidig i en ung skuespiller, men innså at «å ha sett han en gang i virkeligheta og en gang på TV, er litt lite»; blei sammen med en som «har briller, men faktisk kler det» og en annen som var kjekk, men som bare ville spille sjakk. Så skjedde det noe ekte romantisk:

16. november -92.
I morra møter jeg E. igjen. Vi ble sammen på klubben fredag, og det fine var at ingen av oss spurte, vi bare ble sammen, var ikke så feige og barnslige liksom, torte å ta hånda til hverandre uten at den ene hadde spurt den andre. (…) Jeg tror aldri jeg har tengt så mye på det samme ei hel helg som jeg har tengt på han. Kanskje det er det som er å lengte skjikkelig.

Lengselen etter lengselen, etter de store følelsene og den vonde, vonde kjærlighetssorgen. Jeg ville elske disse guttungene heftig nok til at det var verdt å sørge som i sangene. Ikke alt dette tarvelige. Derfor står det ikke et ord om at E. stakk tunga si så langt ned i halsen min at jeg aldri turte å kysse han igjen, eller at jeg gjorde det slutt fordi han drakk det vannet vi dyppa penslene i på forminga. Det står heller ingenting om de gangene jeg gråt på doen på ungdomsklubben uten å vite hvorfor, bare med en vag fornemmelse av at det hørte puberteten til.

Så blei jeg langsomt eldre. I dagboka blir guttene færre, men mer avanserte, og etter hvert forsvinner de nesten, sammen med alle hjertene og de sundrevne passbildene, og gjør plass til tekster om tilhørighet, rasisme, kjønn og teater. Etter hvert også om damer. Og jeg husker ikke akkurat hvor lenge stemmene til Marie Fredriksson og Per Gessle surra på diskman-en min, men jeg innbiller meg at de fikkk være med fra de første naive kjærlighetslengslene til de tøffere og kanskje også mer realistiske, selv om det gikk lang tid før de blei realiserte. Og jeg kan fortsatt jogge med denne på øret:

Walking like a man
Hitting like a hammer
She’s a juvenile scam
Never was a quitter
Tasty like a raindrop
She’s got the look

Heavenly bound
Cause heaven’s got a number
When she’s spinning me around
Kissing is a color
Her loving is a wild dog
She’s got the look!

Luke 9: Gjenbruk av telefonkiosker

Telefonkiosken ved Vålerengakirka. Bilde stjålet fra https://digitaltmuseum.no/021055824597/telefonkiosk

Den siste telefonkiosken i Norge blei lagt ned i 2016. Da hadde til og med jeg fått meg smartelefon, så det kjentes greit. Hundre av kioskene er verna, og det har blitt populært å bruke dem til andre formål som bibliotek, byttested for leiker eller vannpost.

Her er mi topp ti-liste med forslag til hvordan man kan gjenbruke de som fortsatt står tomme:

  1. Barnefengsel. (Unnskyld, jeg mente spesielle barnevernsinstitusjoner uten bevegelsesfrihet.)
  2. Familievernkontor.
  3. Klinikk for intimkirurgi.
  4. Senter for atferdsforskning.
  5. Senter for de aller, aller sjeldneste diagnosene.
  6. Senter for spiseforsty – nei, nei, nei! Det sa jeg ikke! Sorry.
  7. VM i kortbanesvømming.
  8. VM i håndball for herrer.
  9. Sushiresturant med tjue sitteplasser.
  10. Kaninoppdrett. (Husk vann og gulrøtter og steng døra!)

Luke 8: Lys

(Det kan virke urettferdig at ett og samme menneske får oppfylt begge ønskene sine om tema for denne adventskalenderen, når mange gode emner ligger og venter. Men for det første har dette mennesket bursdag i dag. For det andre er det høyst usikkert om det er et privilegim (bare tenk på hun som foreslo magefølelse og fikk en tekst om fjert). Og for det tredje har jeg lyst til å skrive om lys. Eller rettere: fraværet av det.)

Jeg hater mørket. Jeg er ikke redd for det (så lenge jeg ikke leser krim på senga), det gjør meg bare grunnleggende uinteressert i omgivelsene mine. I dag skjønte jeg ikke at det hadde snødd før jeg så det på Facebook, og enda gikk det to timer før jeg gadd å se ut vinduet. Det er overskya, konstaterte jeg. Og det er snø. Javel.

Det første året jeg bodde i Nord-Norge, skjønte jeg ikke hva de andre søringene klagde på. Jeg takla jo denne mørketida godt. Jeg sov så lenge jeg kunne om morgenen, både på arbeidsdager og i helgene, og festa blikket der det var lys. Kikka opp på månen, lo av at den stod opp før ølutsalget stengte, blei fullstendig målløs av nordlyset og gikk og la meg igjen med en nyerverva kjæreste. Jeg trengte ikke mer, tenkte jeg.

Så kom våren. Det var som å skru på taklampa om morgenen. Det prikka voldsomt i sovende hud, og først da skjønte jeg at jeg hadde sovet. Jeg hadde nistirra på lyskildene, men ikke sansa noe av det som lå i skyggen. Var det her jeg bodde? Her ved havet. Og med alle disse menneskene. Jøss.

Fullmåne, nordlys, skjermlys og talglys. Hvite snøflater. Santa Lucia og stjernegutter. Kjærlighet. Og det spesielle lyset som visstnok skal være i mørketida. Det er vakkert, alt sammen, men det er substitutt. Refleksjoner. Hvis lys er energi, må det være sola som gjelder. Jeg gleder meg til den står på himmelen i timesvis igjen.

Luke 7: Korrektur

– Kan du lese korrektur for meg?

Klart jeg kan! Men jeg håper du veit at det eneste jeg gjør, er å legge enda flere lag på teksten din.

Jeg legger språket mitt oppå språket til mora og faren din. Oppå bøkene du slukte da du var ni, og det språket du trudde var nytt da du var nitten. Oppå kjærestespråket og veilederspråket. Oppå norrønt og dansk, lavtysk og engelsk, gammelgresk og arabisk; over hjembygdene og bortebyene, rødvinskvelder og akademia.  

Bare korrekturen igjen, tenkte du fornøyd, og så tenkte du på meg. Men det kan hende du glemte at språket mitt også er lag på lag på lag. For tekst betyr vev, og når vi skriver, er det ingen som ser hva som er innslag og hva som er renning.

Luke 6: Panikk

Hverdagsprat over en bolle pasta:

– Kan du skrive om panikk?

– Om panikk? Jeg kan prøve.

Det er den lille panikken. Som når du har lovd alle du kjenner en tekst hver dag i advent, og det er fredag og gullrekka er i gang før du har tenkt et eneste ord. Klokka blir tolv, tenker du. Uansett om jeg har skrevet noe eller ikke. Det er en liten panikk fordi du veit den er teit. Du veit at ingenting skjer om det går galt, og at alle tåler at du mislykkes.

Og så er det den store panikken. Som når du har en unge som er redd eller rar eller ute, og du ikke får til å hjelpe han, og du ikke veit hva du skal gjøre. Da er det ikke bare klokka som går, men også den lange tida, og du kan ikke stoppe den. Du prøver kanskje å si til deg sjøl at det kommer til å ordne seg, at det er dumt å ha panikk, men du veit at det ikke er sikkert det er sant. Og at det kan være en som ikke tåler at du mislykkes.

Det som er ekkelt med panikken, både den store og den lille, er at den kan gjøre deg så dum. Da ungen min var redd, klarte jeg ikke å finne knivene i bestikkskuffen på jobb fordi den var organisert annerledes enn min egen. Og panikken blir jo ikke noe mindre av det. Hvordan skal du deale med andres angst hvis du ikke engang kan finne en smørkniv?

Jobben din når den lille panikken kommer, det er å velge. Tåle nederlaget eller hoppe i det. Skrive halvgod tekst eller la være. Men når kjempepanikken kommer, trur jeg først og fremst du må finne de folka som kan hjelpe til med det som er vanskelig. De som har klare hoder og varme hjerter, som vi sa i 4H. (Gjerne også flittige hender og god helse, men det er ofte litt underordna, og dessuten får en sjelden fire av fire.) Du må leite til du finner noen, selv om det ikke er den første, den andre eller den tredje. For det er alltid noen der. Det trur jeg faktisk. Og du kan ikke være fire hå aleine.

Luke 5: Magefølelse

– Kan vi skrive dikt hvis vi får kreativ tekst på eksamen?

– Eh, jada, dere kan, men da skal dere være gode til det.

– Må det rime?

– Nei, helst ikke! Men altså, som jeg sa, ikke sjans på det hvis dere ikke har gjort det før, med STORT hell. Dessuten må dere ha en god idé som passer til oppgaveteksten. Dere står ikke på eksamen etter tretten år på skole bare fordi dere får hjerte til å rime på fjerte, liksom.

– Så du sier at vi skal la være.

– Ja, kanskje det.

Mens jeg, jeg er ikke oppe til eksamen:

Magefølelse

Hjerter, de smerter,
og tykktarmen fjerter;
midt derimellom er magen.
En pose med rester,
safter og jester:
Hulen til styggeste dragen.

Noen folk tenker
at magen vår skjenker
oss visdom i alle slags kvaler.
Tykktarmens avspark!
Hjertenes slagmark!
Den lyver og holder buktaler.




Luke 4: Døden

Da noen foreslo døden som tema i julekalenderen min, var jeg bråkjekk. Klart jeg kan skrive om døden, liksom. Jeg viker vel ikke for de store spørsmåla. Så kom jeg på at nesten alle jeg kjenner, har hatt døden tettere innpå seg enn meg. Det er så mange av dere som har mista noen som var veldig nær. Det kjentes plutselig ikke like enkelt lenger.

Det eneste jeg veit om døden, er at den ikke er liv. Jeg har sett to døde mennesker, et gammelt og et ganske ungt, begge stelte og klare til skue. Jeg skulle sikkert lagt merke til hvordan den døde likna den levende, hvor rolig alt var eller noe annet viktig, men alt jeg så, og det eneste jeg tenkte, var: Dette er død. Død er fullstendig fravær av liv.

Kanskje burde jeg gått inn i denne teksten på en annen måte. Kanskje burde jeg latt noen andre snakke om døden, om ikke annet til meg, så kunne jeg videreformidle noe sant og ekte om sorg, brutalitet eller lettelse. Kanskje jeg kunne brukt et mer litterært språk, funnet en måte å skrive om det på som rommer alvoret. Til og med Prøysen personifiserer døden, nedpå som han ellers kan være. Og han gjør det så vondt og fint.

Men jeg er jo ikke Prøysen.   

Det er så nøkternt, det jeg veit om døden. Samtidig kjennes det viktig nok. Døden er ikke puls. Ikke tanker. Ikke sanser, ikke følelser. Ikke det livet som har vært, for det er borte, og ikke det som kunne blitt, for det blei ikke noe av. Det er nøkternt, og kanskje er det distansert, men smått er det likevel ikke.