Den motkulturelle kapitalen

Jeg er overbevist om at vi lever i et samfunn der sosial ulikhet og klasse spiller en rolle for livsvilkårene våre. Jeg leser det i artikler og ut av tabeller i samfunnsforskninga, jeg ser det på gata der jeg bor, jeg hører det når elevene mine snakker, og jeg kjenner det nesten fysisk på kroppen når jeg tar t-banen til en bydel jeg ikke har vært i før. Vi trenger å snakke om klasse. Likevel butter det litt i meg når noen snakker om fenomenet klassereise. Siden jeg har traska mye i gangene på universitetet, har en jobb der jeg får brukt mastergraden min og tusker litt med halvakademisk skriving i blant, alt uten å ha vokst opp med akademikerforeldre, hender det også at andre bruker begrepet om livet mitt. Da kan jeg bli riktig sur. Dette er et forsøk på å ordne litt opp. Og så har jeg – nesten – funnet opp et nytt begrep. Vær beredt!

Den franske sosiologen Pierre Bourdieu skriver om ulike typer kapital som plasserer oss langs flere dimensjoner i et klassesamfunn. Kapitalen kan være økonomisk, men også sosial og kulturell, og selv om du til en viss grad kan kjøpe den ene typen kapital med den andre, er de ulike typene ulikt distribuert i samfunnet. Du kan være rik, men vulgær, eller du kan være intellektuell, fattig og uten et godt nettverk. Da jeg leste Bourdieu som tjueåring, blei jeg fascinert fordi begrepet kulturell kapital ga sånn mening for meg – hvordan riktige ord, riktige referanser og riktig smak kan gi deg mer status og makt enn penger – men jeg blei også irritert, kanskje fordi jeg opplevde beskrivelsen av den kulturelle kapitalen som snever. Fransk, har jeg skjønt seinere. Kanskje gjelder ikke dette i like stor grad i Bourdieus hjemland, men her på haugen kjenner jeg at vi hadde trengt et begrep til; vi trenger å snakke om motkulturell kapital.

Hvis du googler «motkulturell kapital» på norsk, får du bare fire treff. Det mest interessante  er en ganske personlig tekst der professor Reidar Almås skriver om klassereiser på bygda, i motsetning til den typen vi kanskje hører mest om – reisa fra arbeiderklassen til middelklassen i byene. Almås bruker begrepet om seg sjøl, men på en humoristisk måte:

«Sjølv hadde eg med meg motkulturell kapital ifrå ungdomslag og folkehøgskole, der ikkje minst opplæringa i folkedans gav meg eit lite fortrinn i kampen om jentene.»

Jeg har ikke dansa folkedans, men jeg gikk på gammeldanskurs som tiåring. Jeg lover dere at det ikke har gitt meg noen fortrinn i kampen om jentene. At motkulturen jeg har vokst opp med, har gitt meg noen fordeler, er jeg likevel ganske sikker på. Dette har jeg grua meg litt til, for det er så vanskelig å skrive om det uten å romantisere, men nå får det stå til:

Jeg vokste opp i ei lita fjellbygd i Trøndelag. Mamma hadde gått på gymnaset som den første i den familien, og pappa hadde gått på jordbruksskole. De møtte hverandre på sveisekurs, flytta sammen til bygda hans, dreiv gård og fikk to unger: søstera mi og meg. Vi så på nyhetene, og de voksne rundt meg snakka om dem ut fra sitt perspektiv, vårt perspektiv, av og til ulike perspektiv, og jeg hadde store ører. Foreldra mine bytta på å lese høyt for meg til jeg kunne lese sjøl, og jeg fikk stadig påfyll av bøker fra bokbussen, besteforeldre og Bokklubbens barn. Da jeg var sju, spurte mora mi om jeg ville ha bøkene fra bokklubben på bokmål eller nynorsk. Noen av bøkene kom nemlig i parallellutgave. «Nynorsk er det dere skriver på skolen», sa mamma. Å ja, sa jeg, da vil jeg sikkert ha dem sånn. Mamma var fornøyd. Det samme året tapte hun kampen om målform på skolen, og vi blei bokmålskole, men bøkene fra bokklubben fortsatte å komme på nynorsk.

Og den bittelille bokmålskolen min fortsatte ufortrødent å undervise oss, ofte med ei lokal vinkling. Vi dro ut for å se på høyløer, jordgammer og stubb-brytere, vi besøkte oldeforeldrene mine for å høre om gamle dager, vi plukka og pressa fjellblomster, og vi sang ofte på dialekt i skolekoret. Jeg trur ikke denne skolen var noe bedre enn skoler flest til å utjevne sosiale forskjeller, men jeg trur den var med på å gi dem som allerede var mottakelige for å lære, mye motkulturell kapital. Gradvis forstod jeg at nynorsken var et lite språk som stod i kontrast til det store språket, selv om de likna. På samme måte stod dialekta mi både i relasjon til og i kontrast til bymålet, fjellbjørka til hengebjørka, Bonde- og småbrukarlaget til Bondelaget, og Midt-Norge til Østlandet. Og jeg skjønte at de ikke bare var rekker av lyder, men ord med mening, alle de absurd politiske visetekstene jeg vokste opp med:

Men det som e aller verst med det herre

E det at det bli stadig verre og verre

Staten syg sæ feit og dryg

Regjeringa lyg mens a blunke så blyg

Og samvirkeorganisasjonen e’

blitt te forargels for folk og for fe

Det sentraliseres og det legges ned

Ja, det bli ailler slut med det.

– kunne jeg synge som åtteåring. Høyt på butikken eller inni hodet mens jeg satt på med pappa i traktoren. Det er god tid til å tenke i sånne traktorhytter, og det man sluker som åtteåring, kan man heldigvis stille spørsmål ved som sekstenåring.

Den høsten folk skulle stemme over norsk EU-medlemskap, dro mamma, søstera mi og jeg til Oslo for å demonstrere. I mellomtida hadde vi flytta til kornåkrer og granskoger på Østlandet, og jeg blei nokså utilpass av alle disse storbøndene som sang «Kor e hammaren, Edvard» på tilgjort nordnorsk både på bussen og i bygatene. Da vi bevegde oss ned Pilestredet i retning Youngstorget, hørte jeg andre stemmer som overdøvde både trøndere, nordlendinger og hedmarkinger: «JA til VERDEN, NEI til EU!» Dette var mine folk, tenkte jeg, og prøvde alt jeg kunne å øke tempoet sånn at de trauste bøndene jeg gikk med, kunne smelte sammen med hanekammene foran oss. Jeg ville bli Internasjonal Sosialist! Det ville jeg ikke, skjønte jeg noen år seinere, men jeg husker følelsen. Det fantes flere motkulturer! Motkulturer til motkulturen min, tenker jeg nå. Mer kapital.

Så. Når jeg leser om klassereiser, leser jeg om folk som har klart seg på tross av, mens det jeg kjenner, er ei fortelling om på grunn av. Sjølsagt på grunn av foreldre som fremma lesing og skole og åpna for diskusjon – dette har jeg felles med mange unger av akademikerforeldre. Men det er også noe mer. Mye av det som folk med høykulturell kapital stadig må minnes på, ligger langt framme i skallen min: At det bor mennesker utafor sentrum, og at verdiskapinga i stor grad skjer der. At det finnes mange språk med lik verdi, og at det akademiske språket ikke alltid gir mening eller forstås. Tvisynet som jeg tenker er en forutsetning for akademisk tenking, finnes også i det motkulturelle: På den ene siden makta; på den andre siden motmakta. På den ene siden begrepene; på den andre siden skepsisen til dem. Og selv om det hender jeg mangler noe – referanser, kontakter og væremåter (som det å kunne plassere seg sjøl i sentrum med den største selvfølgelighet) – så nekter jeg å tru at fortellingene om bygdeunger, indremisjonsunger, innvandrerunger og arbeiderunger som lykkes i høyere utdanning, alltid må være fortellinger om på tross av. Det stemmer ikke med det jeg har erfart.

Jeg er sjølsagt ikke den første som legger merke til dette. Det er allment kjent hvordan ulike motkulturer har vært viktig for den historiske utviklinga i Norge, og det brukes også av og til som forklaring på fenomener i dag. For eksempel peiker forskere som prøver å forstå hvorfor unger i Sogn og Fjordane er lucky loosers i utdanningssystemet, blant annet på en skolekultur fundert på fellesskap, ikke konkurranse, og på historiske folkelige bevegelser der skolen har hatt høy status, som haugianerne og målrørsla. Når en snakker om klasse, tenker jeg at det har noe for seg å se på denne motkulturen som kapital – som faktiske ressurser som gir fordeler i for eksempel utdanningssystemet. Da kan en snakke om klassereiser uten at det blir som eventyrene om Askeladden. Og vi kan undersøke hvordan vi likner på hverandre, vi som kjenner oss igjen i dette, selv om vi kan ha ulik bakgrunn. Jeg har et par hypoteser:

  • Folk med mye motkulturell kapital har sjelden autoritetsangst. De vegrer seg imidlertid for å være stolte over det de har «oppnådd» (de bruker ofte hermetegn for å understreke dette), og de prøver å dempe eventuell status som følger med utdanningene eller jobbene deres.
  • Folk med mye motkulturell kapital interesserer seg ofte for outsidere, og de vil gjerne bruke forskninga si eller arbeidet de gjør med mennesker til å synliggjøre outsiderne eller å utjevne sosiale forskjeller.

Reidar Almås – han med fortrinnet hos jentene – er inne på begge punktene når han skriver om seg sjøl som klassereisende bygdegutt, og han ser dem i sammenheng:

«Når eg seinare vigde meg til forsking på bønder og bygdefolks kår, kan dette ha å gjera med oppkomlingens vonde samvit for kor lett ein kom til velstand og status, samanlikna med dei som vart verande i det arbeidslivet og den bygda dei vaks opp i. (…) I konkurransar, klassekamp og krig held eg oftast med «underdogen», og frydar meg gjerne når det førehandsdømte laget vinn. Den politiske sympatien med indianarar, motstandsrørsler og ikkje minst kvinner kan og vera umedvitne forsøk på å redusere mentale spenningar som følgjer med å ha gjort sosial karriere.»

Jeg trur på Almås’ refleksjoner rundt konsekvensene av hans egen klassereise. Men jeg tenker samtidig at det er andre måter å lese engasjementet for underdogen på. Gir ikke det han tolker som ubevisste forsøk på å redusere skam og gruff, vel så mye mening om vi leser det som en annen type kapital? Kanskje ser han bare outsiderne godt? Kanskje analyserer vi bare samfunnet bedre? (Blunkesmilefjes.) I det minste fra et annet perspektiv? Kan vi snakke om dette også, snakker jeg gjerne om klassereiser. På en god dag også om det som – kanskje – er min egen.

Teksten til Reidar Almås heter «Ei klassereise frå bondesamfunn til akademia» og stod på trykk i antologien Rurale brytninger (2011). Hele boka er tilgjengelig her: https://ruralis.no/wp-content/uploads/2017/05/158a1662c34866.pdf

Den «absurd politiske visa» heter Fjøsvisa og er med Vømmøl Spellemannslag. Den blei gitt ut på plata Vømlingen i 1975, og vi hadde den på LP.

 

Reklamer

Tre korte tekstar frå inst i macbuken (nei, dei heng ikkje saman)

Heit, eller kanskje hot: 

Ein gong då eg var ung, så visste eg ikkje kva subtil tydde. Og eg hadde ein kjærast, snart, og han sa subtil, og så spurte eg kva det var. Han blei overraska, for han var ein sånn som kunne mange ord, og han trudde nok eg òg var ei sånn.

Om eg tok deg på rumpa no, her midt på gata, hadde eg ikkje vore mykje subtil, forklarte han. Nei, men du hadde vore heit, sa eg, eller kanskje sa eg hot.

Og så lo vi godt, og så var han ikkje subtil i det heile.

… 

Stjerneklar kveld:

Ho hadde ikkje smilt til meg på veker, og plutselig skjønte eg at ho ikkje trudde det var viktig. Som om ho var ein flik av gardina, ein planke i golvet, ikkje eg.

Eg prøvde å forklare korleis smilet hennar fekk meg til å smile, korleis smilet mitt kanskje fekk nokon andre til å tru på seg sjølv, korleis dei (eg var ustoppeleg!) gjekk ut i verda og gjorde ho betre; korleis det vesle og det store alltid heng saman.

Ho var fascinert. Redd. Ho hadde aldri tenkt sånn, sa ho. Eg trur aldri eg har tenkt annleis, sa eg. Men korleis trur du det er, det heile?

Ho fortalde. Det var veldig, veldig mørkt.

True story: 

Det er natt, og eg bråvaknar. Fleire ting rører seg i rommet, men det eg legg mest merke til, er ein svart skugge nede på golvet. Eit dyr? Eg set meg opp i senga, skrur på lyset, hjartet dunkar. Det er eit buksebein som heng ut av kleskapet. Jaha. Då må dyret vere inni skapet, tenkjer eg. Det dyttar visst rundt på kleda mine der inne.

Eg burde kanskje sjå etter, men eg tør ikkje. Eg vil ikkje vite kva for dyr det er, for kva skulle eg gjere med det no, midt på natta? Dessutan er det vondt å opne skapdører når ein er så redd, også om det skulle vere ingenting der.

Eg bestemmer meg for å sove igjen. Dyret er uansett fanga der inne, og når det blir morgon, kjem eg til å opne skapet utan å tenkje meg om. Om det er noko, er det dagslys og lettare å vite kva eg skal gjere. Og om det ikkje er noko likevel, slepp eg å grue meg. Eg synest det er ein god plan. Eg legg meg ned igjen og sovnar med ein gong.

Det hender eg har elevar som ser ting som ikkje finst. Når eg tenkjer at dei er heilt ute, minner eg meg sjølv på alt som skjer i meg midt mellom vaken og draum.

I kassa på Rimi

Det er jo det vi har hørt hele livet. Av lærerne på ungdomsskolen og sånt. At hvis vi ikke følger med og gjør det vi skal, så havner vi i kassa på Rimi.

Jeg snakker med en av klassene mine om hvordan de ser på folk som har ulike jobber, og replikken over faller bare litt ampert, mest som en selvfølge. Jeg steiler: «Er det sant? Har du virkelig hørt det av lærere dine? Har andre her det?» Flere nikker, og de forstår ikke hvorfor jeg blir så sint.

Elevene mine har bare én ting felles: De går på skole. Ellers kommer de fra alle kanter av denne klassedelte hovedstaden vår. De har foreldre som er akademikere, butikkmedarbeidere, næringslivstopper og uføretrygdede. De har allslags styrker, allslags problemer og allslags karakterer.

Noen av disse elevene skal ta med seg vitnemålet fra oss og studere, eller de skal få seg en solid lærlingplass. Andre skal bruke de samme papirene til å dokumentere at de duger og få seg en jobb, kanskje nettopp i en matvarebutikk. Noen vil kanskje ikke klare å fullføre skolen, eller så er det neste gang det blir for mye. Det kan godt hende det blir NAV som hjelper disse til å få arbeid i kassa på nærbutikken.

Og så skal de fortsatt treffes, disse menneskene, ute i en verden der de ikke lenger har elevrollen å gjenkjenne hverandre i. De skal gjøre ulike jobber og ha ulike posisjoner, men de skal møte hverandre, og de skal møte seg sjøl i speilet, hver eneste dag.

«Hvis dere ikke følger med og gjør det dere skal, så havner dere i kassa på Rimi.»

Kjære lærerkollegaer. Jeg trur at dere vil godt, eller i alle fall ikke vondt. Det kan hende dere prøver å si noe om lønnsvilkår og arbeidsforhold, men elevene oppfatter det som en dom over arbeidet i seg sjøl. Det er så ødeleggende for dem som har potensiale til å bli serviceinnstilte, pålitelige, viktige arbeidsfolk. De skal få slippe å tru at det arbeidet som passer dem eller klassekameraten best, er noe å skamme seg over. Og de folka vi sjøl møter når vi handler etter en lang arbeidsdag, har vært elever, alle sammen. Hvis vi har vært veldig flinke og veldig heldige, så har vi bidratt til at de gjør en god jobb.

Århus februar 2019

Når et barn blir født på Århus universitetssykehus, kan foreldrene trykke på en knapp. Da slår ei tre tonn tung rørklokke på folkebiblioteket ett slag. Det finnes så mange måter å ta vare på hverandre på som jeg ikke har visst om.

På vei fra biblioteket møter jeg sånn ei tynn, tynnkledt dame. Hun kikker egentlig etter en sterk mann, sier hun, men om det ikke er noe galt med min rygg, eller mine ben –

Det er ikke noe galt med min rygg. Eller mine ben. Hun holder sekken min mens nabo Henning og jeg bukserer et spisebord fra kjelleren til leiligheta hennes, helt oppe i den tredje sal. Det er steintungt, og jeg blir redd for å ikke klare det. Stå på tvers i denne trappa og måtte unnskylde meg på riksmål.

Jeg biter tennene sammen og klarer det likevel. Dama gir meg sekken tilbake og takker for det gode skandinaviske samarbeidet. Jeg løper ned trappene, andpusten og bustete og glad.

Jeg har vært i denne byen en gang før, har jeg fortalt det? Et kafébord, et hushjørne, et sideskip. Det er fint.

På dag tre bretter jeg ermene opp og går på kunstmuseum. I femte etasje får vi lov til å skrive på veggene. Dette medskapende og interaktive skal være en motvekt til den kunstige kommunikasjonen i de sosiale mediene, leser jeg på informasjonstavlene. «Følg mig på Instagram», står det på veggene. Jeg fryder meg.

I etasjen over henger Jani Leinonens installasjon Anything Helps: førtito tiggerskilt fra hele verden i gullrammer. Jeg er i Århus ei uke, og dette er de eneste pappskiltene jeg ser. Den gjengse fengselsstraffen for tigging i Danmark er to uker.

det findes intet
der er helt
det findes ingen orden
andet end den
der er brudt
og mindst ét sår
har kroppen altid

Pia Tafdrup

Jeg er mye på biblioteket, men den rørklokka du veit, den ringer aldri. Jeg begynner å lure på om den ikke virker. Om bjørnesterke mødre, forgråtte fedre og svartsjuke storesøsken sender signaler til oss som vi aldri får. Det er ikke omsorg. Not at all.

Men det finnes varm, varm kaffe, mjuk vin og den nest beste sushien jeg noen gang har smakt. Det finnes ord som tyveknægte og hovedbanegård, filmer om gærne dronninger og smug så trange at jeg når fra den ene veggen til den andre, ja, og jeg veit om et sånt sted der man kan danse selv om man ikke kjenner noen. Og det finnes en unge som er min, og han sender meg rare tekstmeldinger på muffespråket. Jeg boffer han tilbake og gjør ferdig jobben jeg kom for å gjøre. Og så tar jeg toget hjem.

Alf Prøysen og e/je/jeg

Da jeg var elleve, flytta jeg fra en sauegård i ei fjellbygd i Trøndelag til skoger og kornåkrer og storfe på Hedmarken. Pappa hadde fått jobb på en av de største gårdene i kommunen vi flytta til, og jeg begynte på en barneskole som var mye større enn den jeg kom fra, men som likevel var liten.

Det første vi gjorde på den nye skolen min, var å forberede oss til en temakveld der vi skulle presentere hjemstedet vårt. Jeg fikk ansvar for rugen, trur jeg. I alle fall måtte jeg fortelle om flatbrød. Flatbrød sa jeg, med lang trøndersk vokal, og alle fniste. Kanskje du heller skal prøve å si flattbrød, sa læreren min vennlig. Kanskje det blir lettere for deg da. Jeg nekta. Det fikk være måte på, syntes jeg. Helt ny var jeg i dette ruglandet. Jeg kjente det, og jeg ville gjerne at det skulle høres. Flaaatbrød!

Men da vi skulle synge Prøysen, hadde jeg ikke noe valg. Jeg hadde sunget i kor siden første klasse og visste godt at her var det bare konformitet som funka. Jeg lærte meg å synge je og arbe’ og æillslags, og jeg dro nytte av at preposisjonene faktisk klang likt som de jeg allerede kunne: slå ti mat åt grisom og gå ut att og le. Ja, det gikk riktig så fint med meg og Prøysen sånn uttalemessig, men likevel blei jeg ikke glad i han. Det tok noen år før jeg skjønte hvorfor.

Jeg hadde kommet til en ganske liten skole i et tradisjonsrikt klassedelt samfunn. Selv om vi ikke snakka om det, visste vi godt at foreldrene til de som kom fra en stor gård, var sjefen til noen av de andre foreldrene, og vi ante nok også at det var forskjell på å eie gård og å eie verksted, eller å ha en helt annen jobb. Men når vi sang Griskokktrøsta, sang vi den som om den bare var ei vise om å finne sin plass. For arbe’ skjemme ingen, gå trøstig ut i bingen, sang vi blidt. Og læreren vår, hun med flattbrødet, fortalte oss at sangen handla om at det var veldig tungt å være griskokk, men at alt arbeid var like bra. Så kunne vi også trøste oss med griskokken om vi ville, tenkte hun nok.

Det var først lenge etterpå at jeg skjønte at sangen ikke bare handler om å finne plassen sin, men også om de mekanismene som gjør at du aksepterer den. Sånn slutter visa om griskokken:

Og nå skal visa slutte og æilt er væl og bra,

og æille folk er like og griskokken er gla.

For vi skal villig glømme du er grishusknøl

men det på en betingels’: Du ska kåmmå hau det sjøl!

Jeg husker ikke dette verset, men vi må ha sunget det. Tenk om læreren vår hadde turt å hjelpe oss med å finne ut av det vi sang. Tenk om hun hadde spurt oss om hvem vi er i denne visa. Tenk om hun kunne fortalt oss at to ting kan være sant samtidig: Alt arbeid er like bra, og samtidig er det noen eller noe som får oss til å tenke at det er forskjell på folk likevel. Kanskje ville det vært ei vel så bra griskokktrøst for noen. Eller en griskokkvekker! Og kanskje hadde ikke jeg trengt å være nesten ferdig på universitetet før jeg blei ordentlig glad i Prøysen.

Alle visene til Prøysen handler om to ting samtidig. Minst. Skjønner du ikke det, skjønner du ingenting av Prøysen. Prøysen skildrer idyllen, men han viser også det store alvoret som ligger under. Og han skildrer komplekse, motsetningsfulle mennesker: Storbønder som har all makt på gården, men som faller for dekadanse og spillegalskap i byen, eller ofre som selv blir bødler. Han lar et je sverge truskap til løgna, og vi veit at det går an, og samtidig at det er helt umulig. Løgna kan ikke love noe som helst. Og i «Trassvisa hennes Tora», den visa som jeg går og synger på for tida, er det én trass gjennom hele sangen, og samtidig er denne trassen både sjølrespekt, redsel, drivkraft og selvoppholdelse. Når Tora ikke blir med i dansen, er det med trass. Når hun og den stille gutten i døra leies gjennom skauen (med to like redde hender) og tilbringer natta sammen, er det med trass. Og når hun så vidt tåler at det ikke kan bli dem morgenen etter, gjør hun det med den samme trassen. Det var som dogg i måråsol, men neggu om vi gret!

Prøysen er ingen revolusjonær dikter. Folka i diktninga hans kjenner plassen sin, og de tåler den også, mange av dem (ikke alle). Men Prøysen viser oss at det koster. Og at individet, uansett stilling, ikke bare er rett fram. Også griskokken behersker ironi. Særlig griskokken! Og særlig Jørgen Hattemaker! (Jørgen Hattemaker! Den måten Prøysen snur på det tilsynelatende idylliske omkvedet «Graset er grønt for æille» til slutt i visa om han. Det er beinvakker og rå ironi.) Jeg hadde hatt så godt av å se litt av denne ironien og dobbeltheta, og ikke minst det at mennesket er så himla komplekst, da jeg møtte Prøysen og kornåkrene som elleveåring. Jeg trenger det jo av og til enda.

Linje 4 Bergkrystallen

Jenta tvers ovenfor meg har hvit hud og hvit singlet. Hvit lugg over mørke øyne. På overarmen har hun ei nokså fersk tatovering: tre, fire ord med snirklete skrift. Hun griper tak i armen sin og vrir, drar i den hvite huden og prøver å lese sånn vi andre skal få lese det, men hun klarer ikke snu armen sin nok. Hun må lese sine egne ord opp ned, og jeg må lese orda jeg skriver her, fra baksida.

… står det (2)

Medlem, står det. Og slik gjør de deg så liten at du nesten ikke veit at du er til. Når du tar på deg de fineste skoa dine, de som nesten ingen andre har, ser du bare rar ut.

Medborger, deltaker, appelsinplukker. Hjelpetrener, feminist, flisespikker. Tølper, partisan, målskårer. Førsteelsker, andremann, tredjetrompetist. Venn, speider, beskytter,

bare ikke medlem. Ikke bare medlem.