I dag er det transminnedagen. Den er til minne for alle som har blitt utsatt for transfobisk motivert vold og drap. I Norge viser en undersøkelse fra 2020 at en markant høyere andel transpersoner enn cispersoner blir utsatt for krenkelser, overfall og voldtekt. Forskjellene er signifikante og tydelige også etter at forskerne har kontrollert for bakgrunnsfaktorer (Anderssen m.fl., 2021, s. 90).
Da jeg skrolla på Facebook og lurte på om jeg skulle skrive noe om dette, så jeg at feeden min var full av nyheter fra Colorado. Nok et angrep på et skeivt utested, denne gangen under et dragshow. Nok en gang var det gjester på stedet som overmanna gjerningsmannen. Når jeg skriver dette, veit vi ikke enda hvem han er, og hvilken type ekstremisme han står for. Hatet er uansett påfallende likt. Det vi veit, er at det er minst fem døde, atten skada. Sannsynligvis et utall traumer og retraumatiseringer.
Etter angrepet mot London og naboutestedet Per på hjørnet i sommer skreiv jeg den lille teksten nedenfor. Den var tenkt inn i en helt annen sammenheng enn denne, så det er derfor den er i en slags fortid, eller kanskje mellomtid. Men egentlig spiller det ikke noen rolle, for så lenge disse angrepene fortsetter, er vi fortsatt mellom. Orlando, Oslo, Colorado. Når jeg ikke er redd, bare litt matt, veit jeg at det er fordi jeg er dum. For det er vanskelig å tru på at dette er siste gang.
For enda har ingen skutt mot London
Dette er en sommer før
eller mellom
Orlando, Oslo
det som aldri er hendelser
eller tragedier
men skudd
mot oss
Og enda er London bare et tilfluktssted
mot ord og blikk og slag
Glasset er enda ikke skutt inn
mot kroppene til de som danser
leirfivel 