Garborg, Goebbels, Grue

I slutten av november hadde vi forfatterfest på jobben. En venn som er svært begeistra for Vigdis Hjort, spurte meg håpefullt om hun skulle være der. Saklig som jeg er, forklarte jeg at Vigdis Hjort dessverre ikke skriver lærebøker for skolen, men vennen min mente det var ei dårlig unnskyldning. Vi hadde vel skrevet om Hjort i bøkene våre? Kunne vi ikke invitere de omtalte personene også?

Jo! Ikke til forkleinelse for lærebokforfatterne, men det ville faktisk blitt en enda morsommere fest.

Skal de sitte i alfabetisk rekkefølge? Ja visst skal de det. Det er det enkleste.

Det begynner sobert og sivilisert. Per Thomas Andersen drar ut stolen for Astrid Hjertenæs Andersen, som erter litteraturviteren godmodig for å ha omtalt et av diktene hennes som fylt av et «spenningsladet, sensuelt og erotisk nærvær». PT rødmer kledelig og nikker til Kjell Askildsen, som er i ferd med å innlede en vennlig samtale med Julian Assange. Nicolai Astrup tar opp tegneblokka og lager en rask skisse av de to. Assange henter absint til alle.

På B-bordet er det mer uro. Et generasjonsopprør på tvers av generasjonene er i emning: Baudelaire, Besigye og Bjørneboe hopper rundt Brandes og roper at de er den nye vinen. Brandes påpeker rolig at ingen av dem har publisert noe de siste ti årene, men bare Besigye ser ut til å ta seg nær av dette. Gerd Brantenberg har på sin side en hane å plukke med Samuel Beckett, som bare aksepterer mannlige skuespillere i stykkene sine. «Det er naturlig at menn spiller menn, og kvinner spiller kvinner», mumler Beckett åndsforlatt og bøtter innpå et glass tung rødvin. Brantenberg vurderer å gi han en leksjon i teaterhistorie, men hun orker ikke. Hun blåser sigarettrøyk i ansiktet hans og blunker til Camilla Collett på nabobordet. Collett smiler tilbake. Det skal bli en fin kveld, tror Brantenberg.  

Bortenfor Collett hersker nittitallsrockerne med bandnavn på D. Hjernen er alene, jamrer Lars Lillo-Stenberg. Hold deg våken, nå skjerpes greiene, svarer Prepple. Evolusjonen går sakte, sier Charles Darwin til seg selv. Sakte, sakte, sakte. Han kikker bort på Freud og Friele, som ser ut til å være langt inne i en interessant samtale. Ville han heller sittet der? Eller er det også noe behagelig med disse halvgamle rockerne? Nesten ufrivillig begynner Darwin å nynne. Jeg er vill, vakker og … våt?  

Trine Skei Grande skulle gjerne vært på Darwins bord, det er helt sikkert. Hun sitter mellom Joseph Goebbels og Nordahl Grieg, og hun har fulgt nok med i historietimene til å skjønne at hun må sitte pal dersom denne kvelden ikke skal ende i et blodbad. Hun kikker misunnelig bort på Vigdis Hjort. Hun har Hitler til bords, og det ser ut til å gå strålende. Hjort foreleser om tysk kunst og litteratur. Hun eier bordet, og hun eier der Führer. Hadde bare denne festen vært på 1930-tallet, tenker Grande, så ville krigen aldri ha skjedd.

Men er ikke denne festen på 1930-tallet? Grande lytter. Er det ikke Duke Ellington som står på scenen? Er det ikke noe autentisk over måten Inger Hagerup og Sigurd Hoel flørter med hverandre på nabobordet? Har ikke påfallende mange av kvinnene polkaprikkete kjoler? Grande tar sjansen. Hun lener seg bakover og hvisker til Vigdis Hjort: Skal vi like godt slå sammen disse bordene? Skal vi ikke prøve å, ja, du veit, lage fred?

Det blir et voldsomt skrammel med stoler, bord, kopper og kar. En lysestake velter, og noen krystallglass går i bakken, men snart sitter de sammen. Vigdis Hjort bestiller fjorten flasker prosecco og insisterer på at alle skal drikke. Også nazistene, sier hun strengt til Hitler. Når den første flaska er tom, snurrer Hjort den rundt på bordet. Flasketuten peker på Garborg. Goebbels. Grue. Hauge. Hitler. Høgestøl. Etter tur må alle bekjenne de innerste hemmelighetene sine. Freud får lange ører, men Hjort inviterer han ikke over. Dette er hennes bord.  

Når de fjorten flaskene er tomme, har ingen mer å gi. De er avsindig trøtte, men de føler seg samtidig underlig lette. La oss gjøre dette oftere, sier Goebbels med bønn i stemmen. Dere trenger ikke oss mer nå, sier Hjort. Dette ritualet kan dere ta med dere hjem til Tyskland og gjøre hver gang dere får mørke tanker. Det er en norrøn tradisjon, visste dere det? Et ritual for renselse av sjelen, beskrevet allerede i Voluspå. Dette skal vi gjøre hver lørdag, sier Goebbels ærbødig. Laugardagr, mumler Hitler søvnig. Hjort nikker anerkjennende.

Festen går mot slutten. Duke Ellington slår noen siste akkorder på pianoet. Lyset går på. Under bordet snorker Goebbels svakt med hodet på magen til Hitler.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s