Luke 20: Ei bok jeg har lest

Da det blei desembermørkt i fjor, trengte jeg ei bok som kunne smelle litt. Jeg trudde ikke det skulle bli Édouard Louis' essaybok Hvem drepte faren min. Jeg hadde ikke lest noe av forfatteren tidligere, men jeg hadde lest litt om han. Basert på det jeg hadde lest, trudde jeg (smått fordomsfull og full til …

Luke 21: Ullvotter

(Fra magen på macen: Et mange år gammelt uposta innlegg. Litt redigert for anledninga.) Ungen min er glad. Han har fått spise sushi med fine folk rett etter barnehagen, og nå løper han fra meg ned mot t-banen mens han «mister» vottene sine høyt, høyt oppi lufta. Han stopper og plukker dem opp, ser at …

Mål: sjutusenfemhundre

Jeg veit ett og annet om absurde måltall. Jeg jobber i skolen, en institusjon som skal tallfeste danning. Men politiets årlige mål for hvor mange som skal vises ut av Norge, er uten sammenlikning de mest groteske måltalla jeg har hørt om. I år skal 7500 mennesker sendes ut. Det har vi bestemt på forhånd. …

Skål for meg. Lydløst.

- Ikke gråt på festen min. Jeg skjønner at du er lei deg, men du trenger ikke kle deg så trist. Prøv litt leppestift! Litt farge i kinnene, det vil gjøre deg godt. Dette er en fest for mennesker som vil feire. Vil du gråte, kan du gå hjem. Ikke snakk politikk på festen min. …

Nothing to manage.

"I didn't manage. It was nothing to manage. It was luck, miracle, faith, I don't know." Det er 83 år gamle Helga Weiss som sier det, litt fritt gjengitt etter hukommelsen min, i et intervju Dagsrevyen sendte i vår en gang. Weiss skreiv dagbok da hun og familien hennes var fanger i ghettoen og transittleiren …

Stemmer

I går mista jeg stemmen. Det skjer av og til, og det er alltid litt ekkelt. Jeg må minne meg sjøl på at jeg bare er forkjøla, at jeg neppe blir stum. I dag er det hundre år siden kvinner fikk rett til å stemme i Norge. Det virka på sin plass at jeg fikk …