Ja. Det er tallet på sommernetter og vinterdager, solformørkelser og blåtimer. Om det ikke er viktigere hvor du sov, om du frøys, om du var aleine? Klart det er. Det er telleren, men alderen din – åra, dagene eller sekundene – er nevneren. Er du fire år i dag, har Trump alltid vært verdens mektigste mann. Vinner han en gang til, er det samme sant når du er dobbelt så gammel som du er nå.
Det er bare et tall, den alderen. Tallet som forteller deg hva som var farligst da du var liten, hvem som bestemte da du var ung, hva renta var da du blei voksen. Hvilke lover du kan ha brutt bare ved å være i verden. Mest av alt bestemmer det sannsynlighet: Sannsynligheten for at du fikk utdanning hvis du ville det, eller for at barndomsvennen din lever. Sannsynligheten for slengbukser, for polio, for skjegg. For at du aller helst bader naken, for at det var U2 som sang den natta, for at du har drept et dyr.
Så kan du ha levd alt sammen likevel. Du kan det.
Men uansett er alderen et tall for det som skjer som ei klokke i kroppen din: pust og blunk og hjerteslag. Du må kanskje legge til for alle de nettene hjertet slo dobbelt, og trekke fra for de gangene du nesten ikke hadde puls, men du hadde puls, for du er i verden. Du skal være bra arrogant eller ignorant eller kvalitativt orientert for å tru at det ikke spiller noen rolle hvor mange ganger det hjertet har slått. Hvor mange minner du kan ha. Hvor mye du kan ha glemt.
Og til dem som i et øyeblikk måtte tru det er annerledes: For meg er det ofte sånn at jo høyere nevneren din er, jo bedre liker jeg å snakke med deg.
leirfivel 