Jeg har stadig vekk besøk av fotfolket til NRK, disse kortvokste mennene utstyrt med hodelykt, ID-kort og samme kurs i relasjonskompetanse. Før jul var en av dem på døra mi igjen, et kort ring og tre muntre bank. Kontrolløren la an en kameratslig tone, spurte meg ut om etternavnet mitt («Det er ikke mange som heter det?») og ga seg ut seg for å være kjent i nabolaget, akkurat som den forrige kontrolløren. Det er pinlig å avsløre knepene til folk, jeg ville bare bli ferdig, men han insisterte på å høre fjernsynshistorikken min: «Ja, det har vært betalt lisens på denne tven tidligere, men den har stått hos eksen min det siste halve året. Da jeg flytta inn her, var det jeg som endte opp med den.» Mannen så på meg: «Jaha, men da er kanskje tven registrert på…»
De er nerder, disse mennene. De holder seg til kursmanualen, og jeg tør vedde ganske mange lisenskroner på at der står det at de ikke skal ta folks legning for gitt. Så han holdt tilbake, selv om jeg så det var vanskelig for han. Jeg venta et lite sekund for å se om han klarte det, og jammen stod han i det: «…ja, på…»
«…henne», fullførte jeg. «Henne, ja», svarte han raskt. «Nei, den er registrert på meg», sa jeg, litt mjukere enn tidligere. Jeg fikk ei penn og signerte kontrollseddelen med et smil. Så for meg hvordan han ville ta heisen ned på gata, møte kontrollørvennene sine, fortelle dem at endelig! Endelig! hadde det hatt noe for seg, det der med å ikke si han eller henne, og at han priste seg lykkelig for at han hadde holdt seg til manualen. Jeg fikk den lysegule gjenparten min, ønska han god tur videre – og mente det virkelig.
De er latterlig lette å vinne, disse homohjertene våre.
leirfivel 