Poesi og bildekunst

Dette er ikke en bokanmeldelse, men rein begeistring over en julegave jeg har fått (og gitt bort, også): antologien Poesi og bildekunst. Boka er ei samling med lyriske ekfraser, dikt som er skrevet til og om kunstverk. Når du blar gjennom boka, har du bildene i store, gode gjengivelser på venstre side og diktene, trykka med mye luft og lite fiksfakseri, på høyre side. Boka ser rett og slett veldig, veldig fin ut. Forordet er skrevet av Ole Karlsen, som også er redaktør for boka. (Fotnote: Herr Karlsen var veileder på masteroppgaven min, og han er en underlig skrue. Han kunne begynne en veiledningstime med å deklamere et eviglang dikt om en elg, eller med å si «Problemet med det du skriver i dette kapitlet, er at det er feil». Men han er kunnskapsrik, raus med gode tips og konstruktiv kritikk og han liker kranglevorne studenter. Den som får han som veileder på noe de skal skrive, er en veldig heldig stakkar!)

Tilbake til boka. Forordet er velskrevet (of course), det handler litt om Knausgård, det handler om hva en ekfrase kan være og om hvordan sjangeren utfordrer lyrikkbegrepet. Litteraturteoretisk snacks for nerder, jeg er ingen nerd, men fryder meg når noe vekker tendensene i meg. Til slutt gjør forordet rede for utvalget, peker på at ekfrasene minner oss om at den norske poesien lenge har vært utadvent og internasjonalt orientert, ikke bare nasjonsbyggende. Her er Brudeferd i Hardanger, men også kunst og impulser fra hele verden. In your face, nasjonalister! Så kommer diktene, rimelig kronologisk, det begynner med Wergeland og Welhaven. Vinje er der, Ibsen er med, Obstfelder med et pusssig og litt skummelt dialogisk dikt, Krag er med. Vesaas er en av de få som har skrevet til et abstrakt kunstverk, og er ikke «Berget som gret» en finfin tittel på et dikt? Vi nærmer oss forfattere som enda lever, jeg leser litt og blar litt, kjenner igjen mange av tekstene fra et ekfrasekurs med Ole i Tromsø.

På side 58 kommer den første dama, hei og takk til Aslaug Vaa, på side 61 kommer dame nr. to, men det er ikke dama eller diktet som får meg til å stoppe opp, men kunstverket. Har du gått i Vigelandsparken og sett på alle de vakre, sterke menneskekroppene, og så sett opp, kanskje helst mot blå himmel, og fått øye på ei dame med alle klærne på, høyt oppe på en gigantsokkel, omfavna av et stygt øgleliknende monster? Tenkt – hva i helvete er dette, Vigeland? Kanskje syntes det var ekkelt, men ikke helt forstått hvorfor? Astrid Hjertenes Andersen skriver om Vigelands «Kvinne og øgle», spør og roper: «Hvorfor kjemper du ikke, kvinne!». Hun fanger sløvheten, det groteske i at kvinna underkaster seg styrken, «skjønn eller heslig», det æreløse i monumentet. Diktet treffer meg midt i magen, fordi det sier det jeg ikke har tenkt, men kjent, hver gang jeg har sett Vigeland sin skulptur. Og kanskje er det styrken til ekfrasen, det samme som styrken til språket, at det gjør noe vi kjenner, men ikke tenker, litt mer virkelig og sant?

Så kom jeg bare til side 61. Det er mye god bok igjen. Jeg blar og ser fine kunstverk, gode titler (Einar Øklands «det 75. fortreffelige diktet om Ikaros» vinner tittelkonkurransen, gratulerer!) og gleder meg. Boka er å få kjøpt både her og der, eller dere kan låne den av meg i løpet av det nye året. 2012, faktisk. Det høres ut som framtida. Godt nyttår!