Jeg hører at i New York på hjørnet mellom 26. gate og Broadway står det om vinteren hver kveld en mann og skaffer de husløse som samler seg der penger han samler inn, så de får plass på herberget. Dette forandrer ikke verden. Dette forbedrer ikke forholdene mellom menneskene. Dette forkorter ikke utbyttingens tidsalder. Men noen menn har fått plass på herberget. Vinteren blir holdt borte fra dem en hel natt. Snøen som skulle falt på dem, faller på gaten. Menneske, legg ikke vekk boken hvor du leser dette! Noen mennesker har nå plass på herberget. Vinden blir holdt borte fra dem en hel natt. Snøen som skulle falt på dem, faller på gaten. Men dette forandrer ikke verden. Dette forbedrer ikke forholdene mellom menneskene. Dette forkorter ikke utbyttingens tidsalder.
Teksten over er fra Tolvskillingsoperaen, et av Bertolt Brechts mest kjente teaterstykker, men jeg leste det første gang i den første diktsamlinga for voksne jeg hadde et forhold til, nemlig Brecht: 100 dikt, gjendikta av Georg Johannesen og utgitt av Den norske Bokklubben. (Seinere er den utgitt på nytt på et forlag nær deg.) Den er ei perle, denne boka, og jeg er så glad for at Bokklubben sendte akkurat den hjem til foreldra mine. Da jeg fant boka igjen på et loppemarked for noen år siden, var jeg helt sikker på at jeg måtte kjøpe den.
Når Brecht lagde teater, la han inn en masse effekter som skulle minne publikum på at det de så, var en illusjon. De skulle ikke leve seg inn i skjebnene, de skulle tenke gjennom om fattigdommen, prostitusjonen, krigene og lidelsene virkelig var skjebne. (Og helst svare nei, for Brecht visste jo godt hva han ville du skulle tenke. Sånn er det episke teatret hans nok også en slags illusjon, men det må vi eventuelt ta seinere.) På mange måter snakker sangene og diktene hans til oss på samme måte: «Menneske, legg ikke vekk boken hvor du leser dette!» De snakker til oss som om vi hele tida har et valg. De er politiske og radikale, strenge og dialektiske, ujålete og forpliktende.
Så er de (også i likhet med teaterstykkene, men det er en annen tekst!) også noe annet, noe jeg synes det er vanskeligere å sette fingeren på. Det er noe med hvordan mannen på hjørnet mellom 26. gate og Brodway helt opplagt blir noe mer enn et didaktisk eksempel på en som både skaper og ikke skaper endring. Han står støtt på et gatehjørne, helt på egne bein, som alle motiver i dikt. Det er noe med bildespråket når Brecht beskriver snøen som skulle falt på uteliggerne, men som nå faller på gata. Det er et konkret bilde, og ikke en metafor, men det er like fullt et poetisk bilde. Og det er noe med kontrastene og vendinga i de to «men»-ene som er mer enn et dialektisk grep. Ikke at det ikke ville vært nok. Men dette er ingen pamflett, det er et dikt. Det viser fram, og det konkluderer ikke. Jeg synes ikke det.
Det noe med varmen. Sjølsagt den glødende og revolusjonære varmen i de diktene jeg likte aller best da jeg var ung – hvis ikke den snakker til følelsene, så skjønner jeg ingenting – og omsorgen for alle de kroppene som må dukke under for ideene og makta og måten historien blir fortalt på. Men også den varmen som kommer i språket når Brecht snakker om det enkelte mennesket. De pipler fram overalt, disse menneskene vi ser for oss, for de er jo motivene til kunstneren, og når vi ser dem for oss, kjenner vi mange ting. Men aldri bare, uten hode og intellekt. Heller ikke i den enkleste og kanske vakreste Brecht-teksten jeg veit om: Fredssang (etter Pablo Neruda):
Fred over alle på jorden, Fred over arbeidet vårt. Måtte det alltid ernære dem som arbeider hårdt. (...) Fred over barn i Korea og arbeidsfolket i Ruhr. Fred over New Yorks sjåfører og kulier i Singapore. Fred over nordiske bønder og bønder på Trinidad. Fred over gode og lærde i Oxford og Leningrad. Fred over barnet i vuggen og over den som skal dø. Måtte vår jord bli oss vennlig og gi oss det daglige brød.
leirfivel 