I adventskalenderen i fjor var det mest populære innlegget mitt ei drøfting for og imot damer, altså i betydninga livsledsager, kjæreste, flørt eller fling. Teksten blei til i klasserommet til en påbyggsklasse som også satt og skreiv drøftingsoppgaver, og innlegget bar muligens preg av dette.
I år har jeg blitt utfordra til å skrive en oppfølger: meninga med damer. Det passer veldig bra. Siden sist har skolen nemlig vært gjennom en fagfornyelse (ikke revolusjon, ikke reform, ikke revisjon, men noe midt mellom de to sistnevnte), og i denne nye utgaven av skolen skal elevene utforske, reflektere og gå i dybden. De skal vise respekt for etablert kunnskap, men samtidig lære å tenke sjøl. Det er altså på tide med damer 2.0, slik en fagfornya elev kanskje ville gripe det hele an.
Hva er meninga med damer?
Har du noen gang tenkt på hva meninga med damer er? Hvorfor lengter mange mennesker så intenst etter damer at de mister hjernen helt? Er det bare galskap? Eller har damer dypere verdi enn vi først kunne tro?
Når vi skal utforske så dype spørsmål, kan vi ikke bruke Internett. Den store internasjonale søkemotoren Google, som har som formål å organisere all verdens kunnskap, akkurat som leksikonforfatterne i opplysningstiden, sier:
Fant ingen resultater for «meningen med damer».
Google
Vi kan heller ikke bruke litteratur. (Dette kan være litt sjokkerende for deg som er norslærer.) I nasjonalbibliotekets database, der du kan gjøre fritekstsøk i en halv million norske bøker, får du samme svar. Enten har altså ingen funnet ut hva som er meninga med damer, eller så er det et dumt spørsmål, eller så må vi spørre på en annen måte.
Når jeg er ute og jogger, slik at jeg skal få folkehelse og livsmestring, hører jeg ofte på musikk som sier enkle ting om damer, som for eksempel: «Alle dama som e fin e fette deilig» eller «Summer in the city means cleavage, cleavage, cleavage». Da blir jeg ganske glad og løper fortere. Det som er et paradoks i alle slike sanger, er at de tøffer seg sånn, de som synger. De sier fette og cleavage, men de klarer ikke å tenke en eneste klar tanke fordi de fryder seg sånn over dama de møtte i går, eller de lengter seg sjuk etter noen som slett ikke er in the city. Egentlig vil de bare ha en kjæreste, trur jeg. Hvorfor vil de det, når de er så kule?
For å hjelpe oss, skal vi spørre en av de fire store, nemlig Arne Garborg (1895):
Aa gjev du batt meg med Bast og Bende; aa gjev du batt meg so Bandi brende! Aa gjev du drog meg so fast til deg, at heile Verdi kom burt for meg! Ja kunde rett eg mi Runelekse, eg vilde inn i den Guten vekse; eg vilde vekse meg i deg inn, og vera berre hjaa Guten min.
Det siste handler jo om en Gut, men jeg føler det er relevant selv om jeg skriver om Damer. Dessuten står det jo eg vilde inn i den Guten vekse, så kanskje Haugtussa har en litt annerledes kropp. Eller Guten. Eller begge. Det er helt naturlig, også på den tida. Uansett: Haugtussa vil bli bundet så hardt at hun får brannsår, uten at hun blir noe mindre kul av det. (Særlig ikke når det er Tuva i Valkyrien som synger.)
Så langt kan vi summere opp med at én mening med damer spesielt, og kjærligheten generelt, kan være at de gir oss en følelse av ufrihet og frihet samtidig. De kan holde oss så hardt fast at verden forsvinner, og når verden forsvinner, er vi frie, for det var dettte vi ville. Det er heftig!
Men også mindre kule folk snakker om damer. Flest menn, men også noen damer, kaller dama si «min bedre halvdel». Da melder mange spørsmål seg: Begge to kan jo ikke få en bedre halvdel, så hvorfor er det ingen som forteller om sin dårligere halvdel? Hva skjer med de menneskedelene (altså en halv bedre og en halv dårligere) som nå ikke er i bruk? Kan de leve individuelle halvliv? Slår de seg sammen, de også? Eller er de bare daukjøtt i klem? Det er viktig å være åpen, men det virker litt trist hvis meninga med damer er at de skal donere halvparten av seg sjøl, med hud og hår, til en mann (eller ei lesbe med et vanskelig menneskesyn) og bare la den andre halvdelen råtne.
Så hva trur jeg om dette? Det er ikke så lett når Internett og bøker ikke kan hjelpe noe til og man bare må høre på sanger og tenke sjøl. Jeg har nok ikke helt funnet svaret jeg kan sette to streker under, annet enn at det kan ha et eller annet med både frihet og Bandi brende å gjøre, og forhåpentligvis ingenting med bedre halvdel å gjøre. Men selv om jeg ikke har funnet meninga med damer, og selv om de kan få oss til å gjøre mange meningsløse ting, trur jeg i alle fall at de har mening. Og det mener jeg også helt personlig i mitt eget liv.
Og så vil jeg gjerne si en sang til, for den er en kjærlighetssang som handler om å ikke tru på kjærlighetssanger, og det er veldig fint. Og så er det liksom litt sånn det er når vi snakker om dette. Vi tøffer oss, og det kan være helt sant, det vi sier, men så ligger det også noe annet mellom linjene.
Jag tror inte på kärleksord, jag tror inte på sånger Jag tror på vridna lakan och borttappade kalsonger På kyssar i grått morgonljus, på värmen i din mun Cigarett och svett och bakisrus, och darra i takt en liten stund
(Stefan Sundström, 1995)
leirfivel 