Hør nøye etter; sånn er reglene: Vi lukker øynene, og så springer vi så fort vi kan mens vi synger Ronja Røverdatter-sangen. Høyt! Aaa-a-a-a-ah. Skjønner du?
Jeg hadde egentlig ikke tenkt å vie Solveig Horne noe oppmerksomhet, men fireåringen min er så nydelig der han løper i høstlauvet (ja, for jeg lukker ikke øynene helt, noen må jo passe på oss i trafikken), og jeg veit ikke hva han ser, der bak øyelokka, men jeg tipper det er et eventyr. De gjør noe med han, alle dyreeventyrene, undereventyrene, regleeventyrene, homoeventyrene, trans-eventyrene (ja, historien vi lagde om trollet som ikke visste om han ville ha damehode eller mannehode, det er nok et transeventyr av verste sort), heteroeventyrene, langt bort i rufsenatta-eventyrene. Spøkelseshistoriene; bildebøkene; gåtene; diktene. Det er gjenklang av dem i leiken hans, i tegningene, i samtalene han har med ukjente på t-banen, i sangene han dikter sjøl, historiene han lager de få gangene han gidder å fortelle meg et eventyr:
Det var en gang en mann som hadde tre sønner. De het Per og Pippi og snekker Andersen og julenissen.
Det du forteller ungene, skal du tåle å få i retur. Tåler du ikke døden, forteller du ikke om Askeladden som kappåt med trollet. Og tåler du ikke kjærligheta, forteller du ikke om prinsen som kyssa en frosk og fikk en frans. Men Horne har tapt, tenker jeg idet jeg huker tak i ungen før han løper inn i to tenåringer som kliner bak kioskveggen. Vi kan gjerne ta debatten, for all del, men livet er der. Her. Og da følger historiene hakk i hæl.
—
Seks hundre elever og lærere flokker seg sammen i høstlauvet på fotballbanen nedenfor skolen. Jeg er tilbake på gamlejobben min og er vikar for tjueseks. Vi har evakuert, men det er heldigvis bare en øvelse.
Skjerp dere, da. Stå i ro. Hun må telle oss, ikke sant, hvis ikke må vi stå her og fryse hele dagen.
Jeg innbiller meg at de liker meg bittelitt, og om det er sant, er det ikke min fortjeneste, det er Giovanni Boccaccios. Før alarmen gikk, hadde en gjeng ungdommer rømt fra Svartedauen og søkt tilflukt i en herskapsvilla utafor Firence. Der fikk de tida til å gå med å fortelle hverandre de mest fantastiske historiene de kunne komme på. Den vi leste, handla om stallkaren som kler seg i kongens kappe for å få ligge med den uvitende dronninga. Er han en klok mann, kongen, når han ikke dreper stallkaren på flekken, eller er han en feiging? Er han virkelig god mot dronninga når han ikke forteller henne hvem hun har delt seng med? Nei, han er en egoist, sier ei av jentene, han er bare opptatt av egen ære. Og av å beholde dama si. Hva med stallkaren, er han en eventyrhelt, er han Askeladden? Eller er det voldtekt, det han gjør?
Hei, hun likte det jo? Dronninga? Da er det vel ikke voldtekt?
Det er ikke jeg som starter disse diskusjonene; jeg tenkte først og fremst vi skulle lese ei god fortelling. Men tåler du ikke seksualdebatt, leser du ikke 1300-tallslitteratur med søttenåringer. Det gir gjenklang. Og Solveig Horne klinger med, ikke med homoeventyrene, men med noe som jeg synes er mye skumlere: ofrenes ansvar ved voldtekt. Hun kan pynte på det hun har sagt så mye hun vil, men så lenge hun ikke trekker tilbake ordet ansvar, så veit vi det alle sammen, i alle fall søttenåringene: Når hun sier ansvar, sier hun at noe kunne vært gjort annerledes; og kan du, så bør du, hvis det ikke er voldtatt du vil bli.
Jeg teller tjueseks søttenåringer i høstlauv, vi går inn og leser «Og Gud han er så fast ei borg», men det er røverhistorien vi har med oss hjem.
leirfivel 