Det holder ikke.

Jeg har blitt veldig voksen. Og med voksen kommer sløvsinn. Dersom man ikke skjerper seg. Eller blir skjerpa. Sånn sett er det, etter alle disse valga der jeg har stemt SV på solskinnsdager og Rødt når det regner (eller var det motsatt?), greit å bli minna på hvorfor jeg ikke like godt stemmer på de store gutta. Og hvorfor du ikke bør gjøre det.

Dette er min landsmøtedagsorden. (Jeg har fått den fra overskriftene i media. Jeg trengte visst ikke grave så dypt.)

1. Oljeboring utafor Lofoten, Vesterålen og Senja

Vi skal ikke begynne å borre, forsikrer de oss om, vi ønsker bare å utrede. Om torsken og sånt. Og jeg bryr meg om torsken; jeg er glad i fisk. Jeg synes likevel at det viktigste spørsmålet er ferdigutreda. Kall meg naiv, men jeg stoler på FNs klimapanel. Jeg skjønner at det handler om arbeidsplasser. Arbeidsplassene til folk jeg kjenner også. Det er kjipt. Men hadde det vært sånn at norskfaget i skolen var direkte skadelig for folk (noe jeg bare tror i de dystreste øyeblikkene), ville jeg synes det var rimelig om det lå politisk vilje bak å skaffe meg noe annet å gjøre. Takk til Hege Ulstein for denne: Rett i søpla. Hun sier det bedre enn meg.

2. Asylbarna

Vi skal avvente evalueringa av stortingsmeldinga Barn på flukt, og det skal skje til sommeren, heter det. Derfor går ikke landsmøtet inn for å forskriftsfeste kravet om at hensynet til barna må komme før andre «hensyn». Slik som barnekonvensjonen sier. I stedet skal vi diskutere videre. Bruke alle retoriske knep. Snakke om foreldre som skyver barna foran seg i stedet for foreldre som kjemper. Snakke om å sende hjem i stedet for å sende bort. Om hensyn i stedet for brutalitet. Om rettferdighet i stedet for rigiditet. Jeg tror ikke vi legger ned norskfaget i skolen riktig enda. Og ordene om å styre landet så trygt at folk (hvem?) kan leve spennende liv, får en bismak.

3. Studiekompetanse for yrkesfag

Å gi elever med yrkesfaglig utdanning studiekompetanse vil heve statusen til yrkesfagene, sa Jens Stoltenberg fornøyd på nyhetene i helga. Nå er det vel ikke sånn at landsmøtet vil slippe alle med fagbrev inn på et hvilket som helst studie, det skal være noen særskilte krav og forkurs og greier. Kanskje blir det ok. Jeg mener ikke at det skal være vanntette skott. Men som en vei til å øke statusen til yrkesfag, er det håpløst. Skal man klare det, må grunnskolene snakke varmt om yrkesfaglig utdanning. Det må være lærlingplasser nok. Det kunstige skillet mellom praktisk og teoretisk kunnskap, og nedvurderinga av den praktiske, må diskuteres og latterliggjøres. (Jeg noterer meg det til neste blogginnlegg.) Og ikke minst: lønnsnivået for fagutdanna innafor helsesektoren og andre lavtlønnsgrupper må opp på et anstendig nivå (gjerne på bekostning av lønnsvekst for de av oss som tjener bra fra før). Du hever ikke statusen til et fag ved å si at du lett kan bli noe annet. Det er som å heve statusen til lærere ved å gi oss stetoskop.

Når tre av de fire mest medieprofilerte sakene gjør meg sint, hjelper det lite at landsmøtet vedtar å jobbe for 4. kjønnsnøytral verneplikt. Jeg har vært for kjønnsnøytral verneplikt siden lenge før jeg lærte meg å stave militærnekter (eller potensielt kunne ha blitt en). Velkommen etter, men det holder ikke. Årets landsmøte i AP minner meg på at å stemme langt nok til venstre er viktig, i regn eller sol, at å si hva jeg mener er minst like viktig, og at jeg bør være glad for at jeg er priviligert nok til å kunne gjøre det.