Når Udir innfører ny eksamensordning i norsk for studiespesialiserende utdanningsløp, skal elevene etter all sannsynlighet skrive tre tekster på fem timer. (Elever som kan dokumentere spesielle behov, får som oftest en ekstra time.) To av de tre tekstene kan være ganske korte, mens én skal være lengre. Den siste kan typisk være en artikkel, et essay eller en analyse av en eller flere tekster. De tre oppgavene skal til sammen teste bredden i elevens kompetanse etter tre år med norsk på videregående, og det vil si at de må handle om ganske ulike ting.
Slapp av, sier Udir når norsklærere tenker på ungdommene sine og blir litt svette; vi tester dette på ekte elever over hele landet. Og det er da det blir veldig konkret for meg:
Skal dere teste oppgavene på Amina? Hun som har bodd i Norge siden åttende klasse og jobba beinhardt for den fireren hun fikk i standpunkt. Amina kan fint skrive tre tekster på rad, bare hun får tid til å finne ut av alle de referansene i tekstvedleggene som enda er fremmed for henne. Bare hun får tid til å slå opp de orda hun kan på dari, urdu og engelsk, men ikke i farta husker hva heter på norsk. Bare hun får tid til å lese gjennom. Bare hun får tid.
Skal dere teste dette på Benjamin? Han som aldri har vært særlig glad i norsk, og som har et par forsøk bak seg, men som liker det bedre enn på lenge. Etter noen gode år i ei gruppe der han er sånn noenlunde trygg, kan han endelig klare eksamen hvis han har en god dag. Hvis det ikke blir for mye stress, og hvis han bare kan konsentrere seg om én eller to ting. Hvis han kan puste med magen og kjenne at han har kontroll.
Og skal dere teste på Carina? Hun som aldri helt har kontroll. Hun som elsker at det er tre oppgaver fordi hun kan skrive like fort som det går rundt i skallen hennes når hun tenker på den jobben hun trenger, men holder på å miste, på hva hun spiste til frokost og løpeturen hun ikke får tatt, på om lillebror har det bra på skolen, på det som skjedde på festen i helga, på at hun snart må slutte på BUP og begynne i voksenpsykiatrien, på hva han vil, han som ringer hele tida, og faen ta den eksamensvakta som har telefonen hennes. Bra det er tre oppgaver, synes Carina, så trenger hun ikke hvile i noen av dem.
Og hvis dere veit at dere skal teste oppgavene på Amina, Benjamin og Carina, så lurer jeg på én ting til: Hvordan vekter dere disse mot røkla? Er de bare tre av hundre? Tre av tusen? Eller ganger dere dem med ti, eller kanskje med tjue eller femti, fordi dere skjønner at de vil forsvinne i all verdens statistiske mål, men at de likevel representerer grupper vi har tenkt å vise respekt og omsorg for hele løpet ut? Jeg spør ikke retorisk eller for å være vanskelig. Jeg spør fordi jeg oppriktig lurer på hva dere har tenkt om det. For jeg har kjent så mange som likner på disse, og jeg er skikkelig bekymra for hvordan dette skal gå.
leirfivel 