Bilde: Chell Hill / Wikimedia Commons
Den høyeste gravsteinen på Gamlebyen gravlund tilhører ikke Falsen eller Tidemand, men ei dame: Martina Hansen (1824-1893). Jeg lener ryggen mot ei hengebjørk og leser på mobilen: Den himmelhøye steinen som alltid står på skakke, er et usmakelig minne over den beskjedne dame som hviler der. Javel? Hadde det kledd henne bedre om hun, syersken som forvalta formuen til storebroren (appelsinselgeren, sjongløren, lampepusseren på Wergelands stamkro; hurtigløperen, dyretemmeren, juvelhandleren) hadde hatt en ganske liten stein, mørkere, i skyggen av broren sin (metaforisk, siden han er gravlagt i St. Petersburg, leser jeg); ville det vært et mer smakelig minne over Martina, over kampen hennes for brorens formue, over legatene hun oppretta for fattige, og det svære spesialsjukehuset i Bærum som fortsatt heter det hun het? Martina var en elskverdig dame, leser jeg, med rødblondt hår og en haltende gange, hun brukte alltid stokk og var litt sykelig. Det kan hende, men på kopperplata på gravsteinen ser hun ikke sjuk ut, hun er sterk, steil; hun har et tjukt halskjede og et underlig hodeplagg (har hun sydd det sjøl eller kjøpt det på en av reisene sine til Russland?) Hun ruver høyt over Falsen og Tidemand, og en gang stod kanskje mannen som skreiv artikkelen jeg leser, under nettopp denne bjørka; han måtte bøye seg bakover for å se toppen på det spisse monumentet som den gangen alltid stod på skakke, men som nå peiker rett opp i himmelen. Kanskje tenkte han at det var for galt at han måtte knekke sånn i nakken, det sømmer seg ikke, og hun som var så beskjeden, og han som er så beskjeden; usmakelig, det hele.
—
Holland, Fritz: «Appelsin-Herman» og hans søster Martine. Fra fattiggutt til russisk mangemillionær. I Byminner, nr. 1, 1991. Først utgitt i 1936.
leirfivel 