Luke 23: skyggene i store rom

Det er noen sånne søndager. Gjerne på tampen av ei helg der jeg har hatt store rom inni meg, sånne jeg gjerne vil at andre skal få se. Kanskje har jeg ledd nok akkurat denne helga, eller sovet nok, eller slappa helt av, eller snakka om noen viktige ting. Alt er så rolig, og jeg er helt uforberedt når den fillete armen på ulltrøya mi eller stemmen til Mari Boine eller tanken på at det er mørketid i Vesterålen får meg til å gråte. Også for at det er så smått. Jeg burde heller spart denne gråten til nyhetene. Jeg burde skapt den om til handling.