Luke 20: Ei bok jeg har lest

Da det blei desembermørkt i fjor, trengte jeg ei bok som kunne smelle litt. Jeg trudde ikke det skulle bli Édouard Louis’ essaybok Hvem drepte faren min. Jeg hadde ikke lest noe av forfatteren tidligere, men jeg hadde lest litt om han. Basert på det jeg hadde lest, trudde jeg (smått fordomsfull og full til randen av desember) at jeg kom til å møte en snobbete akademiker med forakt for alt han kommer fra. Jeg plukka dermed med meg boka mest fordi den var tynn (bonustips: det er alltid lurt å velge ei tynn bok hvis du leser noe for å mislike det), men jeg var nok også litt nysgjerrig: Skal tru hvem som drepte denne faren?

Så viste essayet til Louis seg likevel å være en knyttneve av ei bok. Boka starter med å slå fast at rasisme, klasseskiller, homohat og alle andre former for sosial og politisk undertrykkelse har til felles at de gjør noen grupper mer utsatt for en for tidlig død. Så skriver Louis om, men også til, faren sin. Faren er nemlig ikke død riktig enda, men lever på trygd og får mangelfull medisinsk behandling etter ei arbeidsulykke. Louis beskriver det fattige og smertefulle livet hans i et direkte og realistisk språk, men han fletter også dette med både mjuke, harde og ikke minst veldig overraskende fortellinger fra farens liv, egne barndomsminner og referanser til litteratur.

Der jeg venta forakt, fant jeg altså en modig og nyansert fortellerstemme som riktignok holder fast i si egen fortelling om en homofob og sint far som slår, men som samtidig tar oss med når han prøver å forstå. Louis beskriver blant annet livet til faren som et liv av nektelser: han har ikke hatt penger, ikke studert og ikke reist. Ifølge forfatteren er det ikke det vi gjør, som definerer hvem vi er, men det vi ikke gjør – eller ikke har muligheten til å gjøre. Det er godt tenkt.

Så hvem drepte – eller holder på å drepe – faren til Louis? Du kan jo bare google det, men jeg synes vel egentlig at du skal lese boka. Mens de første søtti sidene er en modig tekst fordi den forteller så ærlig og tett på, er den siste delen, der Louis plasserer skyld for at faren har det ille, fullstendig kompromissløs og brutalt befriende. Og gjennom hele boka henger det store og det lille sammen, sånn som det alltid gjør.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s