Jeg veit jeg liksom skal skrive hver dag. Men i dag er jeg litt tom for ord. Jeg trur jeg har brukt opp alle sammen på jobben min, der jeg i løpet av dagen har begått følgende tekster: En lett modernisert omskriving av en barokk salme på 15 strofer, tilsvarende radbrekking av et litt kortere dikt fra 1700-tallet, tekst til en potensiell filmsnutt om sult, ei to do-liste, ni e-poster og en håndfull meldinger på Teams.
Det er ikke flere ord igjen, men dere kan få se et morsomt bilde:
Noen av dere har nok sett det før. Det er fra Peterskirka i Roma, og et av favorittbildene mine i sjangeren snikfotograferte mennesker.
Jeg har vært i Roma to ganger. Den første gangen var på interrail sommeren 1997. Da skulle jeg vært i Peterskirka, men det viste seg at shortsen til vennen som jeg reiste med, var så syndig kort at hun ikke slapp inn i kirkebygget. Den fillete dongerishortsen min, derimot, var lang nok, så jeg bytta med henne og satte meg på Petersplassen for å vente, som en oppofrende engel i lånte lårkorte fjær.
Den andre gangen jeg var i Roma, var i jula 2016, og bildet over er fra den turen. Jeg skulle egentlig til Lisboa, men det var ikke så viktig, akkurat det. Jeg reiste på interrailbillett denne gangen også, men aleine, og endte altså opp i Roma. Det var fint å være på reise, og/men jeg hadde nok et åpent blikk for alle dem som stakk seg litt ut. Disse to nonnene på marmorgulvet inne i Peterskirka var to sånne.
Eller kanskje ikke, for egentlig var det vel de to som var aller mest hjemme der vi var. Kanskje var det nettopp det som gjorde at de kunne stå i et kirkerom hvor jeg knapt turte å puste i redsel for å banne, og åpenbart være mer opptatt av mobilene sine enn kupler og kunst og helligdom. Jeg angrer litt på at jeg ikke tok bildet fra en annen vinkel, slik at jeg fikk mer søyler og gull og færre allværsjakker i bakgrunnen, men sånn blei det altså. Jeg trøster meg med at det muligens er det mest hverdagslige bildet tatt i den kirka på fire hundre år.
leirfivel 