Jeg har ikke lært så mange nye ord den siste måneden, men jeg har lært en helt ny måte å bruke noen gamle på. Noen – og dette er viktig å si: dette er ikke sjefene mine eller sjefenes sjef! – har forskjøvet betydninga til ord jeg har et tydelig forhold til, som formål og mål. Det er interessant og skjerpende.
Formål først:
For meg er et formål noe jeg vil oppnå ute i verden. Formålet med denne bloggen, for eksempel, er at dere skal le av og til, i alle fall smile, og en gang iblant se ting fra et annet perspektiv enn dere ellers gjør. Det er ikke bare derfor jeg gjør det, det er også et djupt egoistisk prosjekt (hvis noen skulle være i tvil), men formålet – det jeg vil oppnå hvis jeg tenker meg godt om – er at orda mine skal ha ei bestemt virkning utafor meg sjøl.
Formålsparagrafen i skolen, altså opplæringslovens §1, begynner sånn:
Opplæringa i skole og lærebedrift skal, i samarbeid og forståing med heimen, opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt og forankring.
Opplæringslova § 1 første ledd
Man kan diskutere innholdet i denne lovteksten. Klart man kan. I forhandlingsrommet som et så raust formulert formål gir, brynes viljer mot hverandre, og det oppstår sprekker der folk kan tøye grensene og jobbe helt eller delvis mot noe annet. Kanskje rekker de også å oppdage noe lurt før de blir satt på plass igjen. Men det er en annen diskusjon. Poenget her er at formålsparagrafen sier noe om hvordan myndighetene ønsker at skolen skal virke i verden. Og så sier den også noe om hvor forståelsen min av formål kommer fra, nemlig fra et felt hvor det er lov til å uttrykke meninga med vi driver med, metaforisk: opne dører mot verda og framtida. Intet mindre. I en lovparagraf!
I den nye forståelsen jeg har fått av begrepet formål, er formål det samme som effektmål: noe konkret og målbart jeg kan stå et sted i framtida og vite om jeg har oppnådd eller ikke. For denne bloggen kunne det vært 2000 klikk på en hvilken som helst side på nettstedet leirfivel.wordpress.com i løpet av november måned. Hadde jeg tjent penger på denne bloggen (haha!), ville antall tjente kroner innen 30. november kunne vært et enda mer konsist formål.
Dersom formålsparagrafen i skolen skulle vært utforma etter en sånn forståelse, kunne den sett slik ut:
Opplæringa i skole og lærebedrift skal halvere talet på funksjonelle analfabetar i Noreg innan utgangen av 2040.
Fake news
Så mål:
Det er neppe noen overraskelse at jeg ønsker at færre skal være funksjonelle analfabeter. Heller ikke at jeg følger nøye med på statistikken til bloggen min. Jeg veit omtrent hvor mange klikk jeg har så langt i november, hvilke innlegg flest av dere har lest, og hvilke som er minst populære. 2000 klikk vil for meg kunne være et mål, og hvis jeg klarer det, blir jeg glad, for da har orda mine potensielt virka i verden ganske mange ganger. Men i det nye språket er altså antall klikk formålet. Målet er det jeg vil gjøre for å oppnå formålet, som å poste tjuefire kalenderluker innen utgangen av november. I skolen kanskje å gjennomføre så og så mange undervisningstimer som egner seg til å redusere funksjonell analfabetisme. I forlag: Å gi ut ei bok eller lage et nettsted innen en viss tidsfrist.
Hvis dette målet, eller den aktiviteten, som jeg ville kalt det, skal støtte opp under et formål som er uttrykt som et resultat, kan den også byttes ut med et hvilket som helst annet «mål» som fører samme sted. For å sette det på spissen: Målet mitt kunne vært å true et menneske med våpen til å klikke 2000 ganger på bloggen min, eller å produsere en chip som gjorde analfabeter lesekyndige, og operere den inn i et passe antall hoder. Det er imidlertid ofte sånn at de aktivitetene jeg vanligvis bedriver, har både egenverdi og en utilsikta verdi. Det må være lov å si. Når jeg er med på å lage lærebøker, håper jeg at et smellvakkert, tankevekkende eller sjokkerende oppslag ryster noen eller gjør dem glade. Da jeg underviste, kunne en samtale i klasserommet gi både elevene og meg perspektiver jeg ikke kunne planlagt på forhånd.
Men hæ? Er det ikke bare å finne et nytt ord?
I det nye språket blir imidlertid disse ganske uforutsigbare aktivitetene jeg driver med, et mål i seg sjøl (men i betydningen et middel). De konkrete måla (som jeg i utgangspunktet ikke har noen problemer med) blir formål, og på toppen av hierarkiet er det ikke plass til de store tankene. Jeg trur egentlig ikke noen trur de ikke finnes. Men de er altså ikke språkliggjort.
Så er det jo lov til å spørre om det ikke går an å fikse dette ganske lett. Kan jeg ikke bare kalle mål og formål for noe jeg liker bedre, og så finne et nytt ord for det jeg savner på toppen, siden formål nå er tatt? Bare finne et ord for katedral som jeg kan henge der som ei dinglende stjerne høyt over børs, og så få med meg folka rundt meg på det samme. Så har vi et språk for oss.
Problemet er at språket ikke bare har alle slags muligheter, men at det også er et system. Det finnes en masse semantikk, et nettverk av betydning, som ikke et enkelt menneske eller et enkelt foretak kan endre over natta. Jeg kan kalle det å underholde, det å åpne dører eller det å danne for noe annet, en visjon, for eksempel. Men kjenn litt på det. Eller slå opp i ordboka: En visjon er en innbilt synsopplevelse, et indre bilde eller en religiøs åpenbaring. Det er et fullstendig ubrukelig begrep for noe som likner et samfunnsoppdrag. En ambisjon? Ambisjoner er gjerne individuelle og statusorienterte. Et verdigrunnlag? En verdi sier noe om hva vi setter høyt, men ikke noe om hvor vi vil.
På norsk er det faktisk først og fremst ordet formål som uttrykker noe overordna om hvor vi vil. Da må vi også reservere det for det. Hvis vi sier høyt mange nok ganger at formålet med jobben vi gjør, er at vi om fem år skal ha tjent en viss sum penger, i stedet for å si at vi tjener penger fordi det er nødvendig for å nå dit vi ønsker, så gjør det noe med oss. Hvis jeg blir mer opptatt av å få klikk enn av virkninga av de orda jeg skriver (det hender!), så gjør det også noe med meg og skrivinga mi. Og hvis skolen setter noe som lettere kan telles, over det å danne, gjør det noe med skolen.
For språket vårt er ikke et skall som kan fylles med hva som helst. Det kryr allerede av mening, og hva vi velger å kalle noe, forteller oss i stor grad hva vi kan se.
leirfivel 