Luke 15: Dagbok

Noen ønska seg et innlegg om dagbok. Dette blir heller et innlegg fra dagbok, for tilfeldighetene vil ha det sånn at det er nøyaktig et kvart århundre siden dette ble skrevet med rød penn på et resirkulert linjeark og lagt inn i den konvolutten som heter «Dagbokkonvolutt 1». Dermed markerer jeg dagen:

18. november 1995 kl. 22.50:

Jeg skal bli forfatter. OK, jeg vet at for et år sida var jeg brennsikker på at jeg ville bli journalist, for fem år sida var barnehagetante tingen, mens for ti år sia veksla jeg mellom bonde, politikonstablel og feier, men det viktigste er at jeg vil noe. Jeg skal ikke bli forfatter i denne konvolutten. Det har jeg ei egen bok til. Dette er dagboka mi, tompleplass for tanker, meninger, hendinger og ukontrollerte følelsesutbrudd uten korrekturlesing.

Egentlig skulle jeg skrive mye om å skrive, men jeg har mensen, og jævlig vondt i magen. Det kjennes ut som om en elefant står på magen min og vrir tåa si inni magesekken eller rundt der et sted for å finne seg noe godt til middag. Nei, nå skal jeg ikke overdrive. Det er ikke vondt. En undersøkelse viser forresten at halvparten av kvinner på Island tror de har PMS, mens bare to av de som var med i undersøkelsa egentlig hade det. Og en av de to var til og med i den halvparten som ikke trodde de hadde det. Nå skal man være kritiske til statistikk, som Strupstad ville sagt. Jeg mener, hvis det var bare fire deltakere i undersøkelsen, ville det være et lite oppsiktsvekkende resultat. 50% trodde de hadde PMS, og to av fire hadde det.

Hvis det finnes en slags Gud, og jeg hadde møtt henne, ville jeg først ha spurt om hun kunne forklare seg sjøl. Etterpå ville jeg ha hørt om hva hun syntes om at folk først skrev ei tjukk bok om henne, for å så sitere den for å behandle folk som pestlopper. Deretter ville jeg spurt om Gud hadde noen idoler, og hvem hun liker best av Sokrates, John Lennon og paven. Så hadde jeg spurt om hun ikke ville gi oss et dytt i rævva sånn at vi klarte å samles om å lage en bedre verden. Hvis jeg bare fikk pissprat til svar, ville jeg spurt om hvordan hun turte å sende sønnen sin ut for å gå på vannet uten redningsvest, og bedt om en kommentar når det gjaldt forholdet hennes til Jomfru Maria. Da ville Gud ha rista på hodet og skynda seg tilbake til himmelen, en annen dimensjon, framtida, det store Intet, naturkreftene eller hvor hun nå enn holder til, og sagt til eventuelle engler at menneskene ikke har lært et mudderskvudder siden sist.

Men jeg vet ikke om det finnes noen Gud. Det kan man jo ikke vite.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s