Det første faget jeg tok på universitetet etter ex.phil, var teatervitenskap. Jeg hadde valgt faget 90% av interesse og 10% fordi jeg hadde hørt at det var så mange lesbiske studenter og forelesere der. Det første semesteret leste vi grunntekstene til alle de store teaterteoretikerne på 1900-tallet: Artaud og Brook, Barba og Brecht, Grotowski, Stanislavskij og en masse andre menn jeg har glemt. Vi leste også om grunnlagsproblemene i teatervitenskapen, noe som fikk meg til å slutte å lese i to uker fordi jeg synes det var så alvorlige problemer. Jeg var kanskje en sløv student, seint ute av senga om morgenen og sjelden på seminargrupper, men jeg tok faget seriøst. Det skal jeg ha.
På forelesningene sa jeg aldri et ord. Jeg tenker at selektiv mutisme er den psykiske lidelsen jeg forstår aller best. Har du først ikke snakka, er det innmari vanskelig å begynne. All den oppmerksomheten man får første gang man åpner munnen. Se, hun snakker! Nå må hun virkelig ha noe viktig å si. I et rom fullt av poetensielt lesbiske intellektuelle. Det blei helt umulig for meg.
Så hadde vi hjemmeeksamen, og etter hjemmeeksamen skulle vi opp til muntlig og snakke om oppgaven vår. Jeg trur det var to interne sensorer, og da jeg kom inn, så de overraska på meg, og så sa en av dem: «Er dette din oppgave? Det var en overraskelse.» Jeg trur de mente en positiv overraskelse, og det var var fint og litt trist på samme tid, for det understreka jo to ting jeg allerede visste: Jeg tenker best når jeg skriver. Og den som ikke snakker, har tilsynelatende ikke tenkt noe som helst.
Jeg har alltid vært skarpest når jeg skriver. Jeg er også morsomst når jeg skriver, innbiller jeg meg; det er mulig det ikke er sant. Men jeg trur i alle fall ikke at de to sensorene er de eneste som har tenkt at jeg framstår annerledes i skrift enn i virkeligheten. Stort sett er det helt fint, men noen ganger kan det gå helt i ball, for eksempel hvis jeg skal møte noen jeg har skrevet lenge med på nett. Jeg veit ikke hva som er verst: Tanken på at de skal tenke at alt jeg har skrevet, er falskt, eller at de skal synes at jeg er så himla mye døllere i virkeligheten, men begge mulighetene gjør at mutisme framstår som en fornuftlig livsstrategi. (Heldigvis en jeg sjelden velger.)
Når jeg tenker uten å skrive, tenker jeg også ofte i fullstendige setninger, som om jeg snakker med noen. Flere jeg har snakka med, gjør det samme, mens andre tenker mer i bilder eller på måter de ikke kan forklare. I alle fall: Mange av dere som leser dette, har vært motpart oppe i hodet mitt, for jeg snakker alltid med noen jeg kjenner. Jeg prøver ut argumenter på dere, får svar og bytter ut argumentene hvis jeg får mye motstand. Hvis jeg ikke helt veit hva jeg føler, prøver jeg også å si det. Så kjenner jeg etter om det virker riktig eller galt og prøver på nytt hvis det trengs. Det blir tanker av dette, argumentasjonsrekker og følelser som finnes fordi jeg har språk for dem. Noen ganger kan jeg riktignok glemme å fortelle hva jeg tenker på i den virkelige verden. Den samtalen har vi allerede hatt, liksom. Men som regel gjør denne språkliggjøringa at det jeg har inni meg, kan komme ut ved neste anledning. Det gjør meg flinkere til å snakke.
Problemet er bare at det oftere og oftere kommer ut for tidlig, før noen reelle samtalepartnere er på plass. Jeg har alltid prata litt med meg sjøl, men jeg innser at jeg gjør det mer og mer. Strenge koronarestriksjoner hjelper ikke, for å si det sånn, men heller ikke åra som går. Innen jeg fyller søtti, kommer alle de interne samtalene mine til å skje eksternt. Fra den dagen jeg kommer på gamlehjem, kommer ungen til å få utallige bekymrede telefoner. Vet du hva hun sa her om dagen? Rett ut i lufta, som om hun hadde en nær, fortrolig venn til stede. Hun sa at …
Og han kommer til å skamme seg sånn. Og jeg kommer til å skamme meg sånn. Og legene, de kommer ikke til å vite helt hva de skal gjøre. Kanskje kommer jeg til å få en sånn liten terapigris. Det får være greit. Han kan hete Stanislavskij, og jeg skal fortelle han alt jeg veit.
leirfivel 