Jeg har vært på fotosafari i byen min.
Noen påstår at jeg skjeler. Det må i så fall være bare bittelitt.
Uansett. Oslo er en delt by, sier mange, og det er sant. Men å tenke at den er delt i to, det er for enkelt. Det veit du hvis du har lest Tante Ulrikkes vei. Eller hvis du har snakka med noen som jobber i grunnskolen hvilket som helst sted i byen. Eller bare hvis du går deg en tur. Da vil du se at byen ikke er delt i to, men i fire. Åtte. Seksten. Trettito. Firetusenognittiseks.
Alle disse boligene finnes i nærheten av der jeg bor. Sveip i vei:
Og inni husene er det allslags folk. Jeg skulle så gjerne tatt bilde av noen av dem også. For eksempel dama som stod på kjøkkenet i en av villaene jeg fotograferte, med forkle på. Jeg så henne ikke før hun møtte blikket mitt, og jeg skulle gjerne hatt med meg sjøl også på det bildet. Kanskje kunne du sett at jeg blei flau og hun blei sky; kanskje kunne du sett at i det øyeblikket innså vi begge at vi ikke skjønte noe av det den andre dreiv med. Ungene som klatra i urskogen i Svartdalen skulle jeg gjerne fotografert, og den eldre pakistanske mannen som handla kvikklunsj og kondomer på nærbutikken. Og alt det de folka jeg gikk forbi, gjorde for å være samfunn også når vi skal være aleine: Vennene som drakk øl på en benk på Etterstad, som om de var på pub; ambulansefolka i romdrakter som henta en som var sjuk. Åtte tusen ett hundre og nittito ganger er byen vår delt. Og likevel er den en by.
leirfivel 