«Hvert år leser vi opp navnene på de 77 som ble drept 22. juli. Det skal vi fortsette å gjøre. Det er vårt løfte til dere som mistet deres kjæreste. At navnene deres aldri skal sies for siste gang. At de aldri skal glemmes.»
Aldri.
AUF-leder Ina Rangønes Libak sa dette i juli i år, og det slår meg at hun bare kan si dette fordi hun har en organisasjon i ryggen. Fordi vi bindes sammen av ideer hun våger å tru at finnes etter at hun er død, kan hun avlegge et så høytidelig løfte på vegne av mennesker som enda ikke er født.
…
Jeg står i et klasserom med ganske voksne elever og underviser om norrøn tid. Jeg forteller om landnåmstida og nordmennene som slo seg ned på Island, om kristninga og om den fantastiske litteraturen som blei skrevet. For mange er dette gammelt nytt, men i en av elevene mine oppstår det en ny tanke, og hun spør: «Hvordan kan du vite dette? Hvordan vet vi hva som skjedde for tusen år siden?» Det er ingen som ler. Jeg forteller, helt nedpå, om arkeologi og om skriftlige kilder.
…
Jeg rydder på et korpsloft sammen med andre korpsforeldre. Det er popkornmaskin, gamle medaljer, bulkete tubaer og noter om hverandre. På et stativ henger det plisseskjørt fra den tida Kampen var en bydel med fattige unger. Skjørtene er så smale at ingen av musikantene får dem på seg i dag. Vi finner et dokument, jeg mener å huske at det er fra femtitallet, eller kanskje tidlig sekstitall: en invitasjon fra korpsledelsen til jentene på Kampen skole. På grunn av dårlig rekruttering inviteres også jentene til å bli med i skolekorpset. Ikke fordi det var rimelig, eller fordi de potensielt var gode musikanter, men fordi det ikke var nok gutter. Sa man til jentene. Velkommen.
Et lite notat, en mulig løsning på et praktisk problem. I dag: et historisk dokument som forteller en alternativ historie om likestilling. Ingen veit hvilke dokumenter som forteller noe viktig seksti år seinere.
…
Jeg har en venn som sier det er for mange bøker i verden, og at man bare bør skrive bøker man veit trengs.
leirfivel 