Jeg har lyst til å skrive sånn en liten, vakker tekst om ambivalens. Om ambi som betyr begge eller dobbelt, og valens som betyr styrke, men også verdi. Jeg kunne kanskje sagt noe om hvor grunnleggende menneskelig det er å være dratt mellom to slike krefter der ingen av dem virker sterkere enn den andre, eller jeg kunne hevda at ambivalens er starten på all tenkning. Det høres intelligent ut.
Men nei, det går ikke. Ambivalens er noe helt annet enn tvisyn. Når jeg ser den på nært hold, kan jeg tenke at den er så skjør og sann og nydelig, og ofte vil jeg høre mer om den, forstå og hjelpe til. Og jeg kjenner den jo også igjen. Klart jeg gjør, og jeg skal straks kaste stein i glasshus. For noen ganger gjør andres ambivalens meg så inderlig forbanna, og jeg får lyst til å rope:
Er du fire år? Kan du faen ikke ta et valg? Flytt eller bli. Elsk eller stikk. Fake it till you make it eller stå for at du ikke fikser det. Det er DETTE som er livet ditt, og du kan ta det, eller du kan prøve å endre det, men jeg orker ikke å se på at du dyrker din egen tvil.
For paradokset i ambivalensen er jo at valensene, de som virker så uoverkommelig sterke for deg, blir littegrann svakere for hver eneste gang de ikke blir valgt. Jeg veit at det ikke hjelper at jeg sier det. Men jeg vil si det likevel.
leirfivel 