Når sommeren kommer til Oslo, hender det at noen skiller viskes ut. Neppe for de folka det angår, men for oss som betrakter:
I helga gikk jeg tur i marka. Det var telt og bleier og hengekøyer all over the place, særlig langs vannene, og stien min gikk delvis rundt, delvis over disse leirplassene. Et sted stod noen gamle, men nokså hele telt i ei klynge. Jeg så ingen mennesker. En høyttaler inni et av teltene spilte musikk jeg ikke kjente, kanskje folkemusikk fra Romania, kanskje hipster-musikk fra Balkan. På bakken stod det plastkopper og noen tallerkner skrapa nesten reine for matrester, og noen kyllingbein lå i en haug ved siden av en primus. I en liten kulp lå et par øl av billigste sort til avkjøling.
Det slo meg: Her bor det noen, men jeg kan ikke se hvem. Er det de tjueåringene som hoier og hopper i vannet fra knausen der borte? Er det noen rom som har tatt seg en ettermiddag fri fra tigginga? Kanskje de slumrer i teltene sine og skal unne seg de ølene når de våkner. Eller to gamle fylliker som bor her hele sommeren, og som ved en tilfeldighet har oppdaga akkurat denne musikken. Hvor er i tilfelle de to nå?
Jeg kunne sikkert undersøkt det nærmere. Lytta etter stemmer eller sett etter skygger av kropper i teltene. Sjekka hvilke klær som hang til tørk på noen greiner litt bortafor leiren. Men jeg hadde ikke lyst. Jeg ville innbille meg, bare ei bittelita stund, at i denne skauen, rett ved denne byen, så gjør vi det samme. Vi spiser det samme, vi bader i de samme vannene; vi er ganske like. Jeg skjønner jo at det er jug. Men av og til trur jeg det er sunt for oss å juge blikket vårt litt reinere enn det vanligvis er.
leirfivel 