Teater er smertefullt konkret. Det var dramalæreren min som sa det da jeg var tjueto og ikke ville noe annet enn teater. Hvorfor hun sa det, husker jeg ikke. Kanskje var det en gang vi gikk for langt i å abstrahere og glemte å lage handling. Kanskje var det da vi kom tilbake fra praksis på barneavdelinga på Ullevål, fullstendig vippa av pinnen fordi mange av de ungene vi skulle få med i leiken, viste seg å ligge i senger hele dagen. Eller kanskje blei vi bare irettesatt etter en banal krangel om hvem som skulle få gjøre hva. Noen må rigge det lyset. Noen må stå på den scenen. Noen må åpne den døra. Noen må være den ene. Hvis ikke blir det ingenting.
Je sto og stødde veggen mens æille andre dæinse,
je tala litt om vind og vær og hørde fela let.
Je ville gjenne vøri med, men je var bratt i nakken
og kaste håret bakover, men neiggu om je gret.
Lyrikken er smertefullt konkret, tenker jeg også. Når Alf Prøysen skriver Trassvisa hennes Tora, er det ikke egentlig trassvisa hass Tor, slik flere har foreslått. Ingen kan ta noe som helst fra Tora, og aller minst visa hennes; til det er hun altfor bratt i nakken. Men litteraturen er jo likevel raus med leserne. Vi som lytter til den, får lov til å lese inn Tor og Thoraya og Theodor og gud og hvermann som har et blikk de ikke vil vedkjenne seg:
Ved døra sto en bortglømt gutt, je ville itte sjå på’n.
Hæin hadde med en dram tel trøst i æill si ensomhet.
Hæin ville angasjere, men så torde hæin det itte.
Hæin sto og kamme håret sitt, men neiggu om’n gret.
Mi vakreste Tora heter Arne Barnehjemmet. Da jeg så ei nydramatisering av Prøysens roman Trost i taklampa på Det norske teatret for noen år siden, lot teaterskaperne den stille, kua, halvvoksne barnehjemsgutten Arne låne trassvisa. Han sang den ut av ingenting, kanskje som et ungdomsminne, mens de andre på scenen stod helt stille. Selv om – eller kanskje fordi – publikum merka at visa ikke hørte hjemme i fortellinga, så fikk Arne ei historie han aldri har hatt før, og som han ikke får igjen:
Så gikk je sakte hemover, hæin nådde meg på vegen
Vi gikk som vi var bærrføtte mot livets hemmelighet
Vi leides gjennom skauen med to like redde hender
Vi sa itte et kløyva ord, men neiggu om vi gret
Jeg trur dette er noe av det fineste jeg har sett på teater. Når teaterfolka åpent, men stillferdig ga bort Tora si kjærlighetshistorie til Arne, leste vi som på så, både romanen og visa på nytt. Sånt skjer ikke fordi vi innser at Tora kunne vært mann, nei, det skjer langt større greier: Vi flytter hele den sterke, men sårbare kvinneskikkelsen inn i den snille fattiggutten. Vi veit at det er Toras ord, og når Arne synger dem, likestilles blikket, lengselen, forventningene og trassen hans med hennes. Når Arne og gutten leies gjennom skauen, kjenner vi at de to er jevnbyrdige, akkurat som Tora og gutten var det. Og når Arne så vidt tåler avskjeden neste morgen, når han må lene seg på den trassen som ga han mot kvelden før, men som også er det eneste som kan beskytte han nå, veit vi at sorgen hans er minst like sterk som Toras:
Om mårån sku vi skjeljas i et kors ved vegaskjellet,
for lykka kæin en itte ha i æill evindlighet.
Je bære såg i aua på'n og så såg hæin i mine.
Det var som dogg i måråsol, men neiggu om vi gret.
Det er ikke bare én bokstav. Uansett hva Prøysen måtte ha tenkt, ser vi en Arne eller en innbilt Tor så tydelig fordi vi ser Tora samtidig. Det er det samme, tenker leseren eller publikum. Og likevel kjennes det annerledes. Først når kunsten er jorda, konkretisert, motivert, noen ganger også kjønna, er det mulig å leike med den, forskyve mening og abstrahere. Og det er når vi forskyver og merker at vi gjør det, at kunsten kan si «hva om». Også den bevegelsen er som dogg i måråsol. Smertefullt konkret.
leirfivel 