Det er så mange feilkoblinger for tida. Noen av dem er allmenne. Mange kjenner seg igjen i det å ville advare når folk på film trøkker seg sammen, klemmer, kliner og drikker av samme glass. Jeg så Titanic her en dag og tenkte: «Jaja, de skal jo uansett dø.»
Andre feilkoblinger er forhåpentligvis individuelle. Som denne: Når jeg sykler, må jeg synge «I will survive». Jeg prøver å holde det inni meg, men det bobler over særlig i bakkene ned mot Grønland:
And so you’re back (tsjik – tsjik) From outer space (poh – poh) I just walked in to find you here with that sad look upon your face. I should have changed that stupid lock, I should have made you leave your key – If I’d known for just one second you’d be back to bother me!
Ikke et vondt ord om Gloria Gaynor, men det tar seg jo ikke ut.
Midt blant korianderspirene mine vokser noe som må være en reddik. Innendørs. Jeg aner ikke hvor den kommer fra. Hadde det bare vært her, ville jeg tenkt det var et uhell, men i går møtte jeg faktisk et annet voksent menneske, og chilifrøene hennes kommer opp som tomatplanter. Vi trakk bare på skuldene. Det er sånne tider.
Og Donald Trump er fortsatt president i verdens mektigste land.
Vil alt falle på plass når vi får møte hverandre igjen? Vil jeg kunne gå på en fest som er rølpete nok til at jeg får plassert diskoen der den hører hjemme? Vil vi kysse fremmede? Velge klokere ledere?
Sist noe kjentes fullstendig omveltende, var 22. juli 2011. Vi kan aldri bli de samme igjen, tenkte jeg. Nå må vi møte hverandre på en annen måte. Snakke annerledes om innvandrere. Tåle mindre rasisme. Men vi lærte jo ikke.
Nå er jeg redd for at vi sorterer dårlig når vi skal vikle oss ut av dette også. At vi beholder feil feilkoblinger, eller gjør nye, dumme. Jeg er kanskje mest redd for at vi ikke klemmer hverandre like mye igjen, og at vi likevel ikke velger de lokale kafeene vi har holdt varme gjennom take away-middager, virtuelle kaffekopper og likes. At vi heller velger dette:
Nå har vi ikke shoppa/flydd/tatt danskeferja/grilla biff/gitt faen i klimaet på månedsvis. Nå unner vi oss å gjøre alt. Samtidig, alle sammen. Fordi vi kan.
(Do you think I’d crumble / Did you think I’d lay down and die?)
Kombinert med tanken om at alt forbruk er bra for å få økonomien til å gå rundt igjen, trur jeg den koblinga er skikkelig skummel. Mye skumlere enn diskohits fra sykkelsetet og feil støkk i magen når altfor store kohorter entrer livbåtene på Titanic.
leirfivel 