(Fra magen på macen: Et mange år gammelt uposta innlegg. Litt redigert for anledninga.)
Ungen min er glad. Han har fått spise sushi med fine folk rett etter barnehagen, og nå løper han fra meg ned mot t-banen mens han «mister» vottene sine høyt, høyt oppi lufta. Han stopper og plukker dem opp, ser at han er sett, løper videre og mister dem igjen. Ups!
Nede på perrongen blir vottene poter, og ungen blir et dyr som må gå på alle fire med lange, helt stive bein. Han sikksakker seg mellom de andre passasjerene med mer vekt på armene enn på føttene, anstrenger seg voldsomt i leiken. Mange stirrer åpenlyst på han, noen prøver å ikke se, men de fleste har et alvorlig, nesten sint ansiktsuttrykk. Det tar litt tid før jeg skjønner hva det hander om. De tror det er sånn han er. Det betyr: De tror han ikke kan gå. De tror han ikke tenker som han skal. De tror kanskje han er multifunksjonshemma.
Jeg foreslår at han kan gå ordentlig, eller at vi kan sette oss litt, men han bare ler. Nei, han skal gå sånn helt til enden av perrongen. Jeg holder meg tett inntil han og prøver å unngå blikkene. Lurer på hva de tenker om meg, denne mora med lange skritt ved siden av han som bare har et par tovede votter som håndbeskyttelse, uten å hjelpe. Og jeg tenker at fjesene uttrykker at de synes situasjonen er uverdig. Hva nå enn det betyr.
Når vi sitter på t-banen og ser helt vanlige ut igjen, lurer jeg på om det er det blikket jeg også møter det ubehagelige med. For noen uker siden så jeg ei full dame i rullestol si de styggeste ting til ei innvandrerkvinne med barn. Fordi rasisten satt i rullestol og var så innmari dårlig, sa jeg ingenting med stemmen. Situasjonen var allerede var så håpløs, så ynkelig. Jeg prøver å huske hva ansiktet mitt sa, og jeg er redd for at det var akkurat det. Håpløst, ynkelig, uverdig. Dette hever jeg meg over.
leirfivel 