Livsglæde –? Kan der være redning i den?
Fru Alving i Ibsens Gjengangere (1881)
Etter jul skal elevene mine og jeg lese Gjengangere. Ja, vi skal lese hele stykket høyt, ser jeg for meg, være pastor Manders og fru Alving, Regine og Osvald; stotre og le og komme tett, tett på teksten. Streve med språket, la oss sjokkere av alle hemmelighetene og fråtse i mulighetene. Hva skal hun gjøre, fru Alving, når hun ser sønnen legge an på tjenestejenta, akkurat som faren sin, det forbanna spøkelset? Skal de to få vite at de er halvsøsken? Spørsmålet er ikke om hun burde fortalt det før. Spørsmålet er hva hun gjør nå. Akkurat nå. Når vi leser. Jeg gleder meg!
Og etterpå, når vi er ferdige med gjengangerne, så slutter jeg som lærer. For ett år, kanskje flere, kanskje mange. Hvem veit. Jeg skjønner at jeg kommer til å savne det. Det er aldri så levende for meg, det der språket, som på en god dag i klasserommet. Og aldri så dødt som på en dårlig dag. Mor, gi’ mig so – o – 0 – len. Jeg kommer til å savne disse uforutsigbare møtene med tekster, og også med alle disse uforutsigbare menneskene. Her en dag møtte jeg et knippe elever på vei ned ei trapp, og idet jeg passerte dem, utbrøt en av dem muntert: «Hey, nå er det faktisk bare gays i trappa»! Jeg håper jo i det lengste, men jeg trur ikke jeg vil få så mange sånne tilrop i forlagsbransjen.
For det er dit jeg skal, til en liten, finfin lærebokredaksjon.«Er det ikke det alle norsklærere drømmer om», spurte noen meg nylig. Jeg veit ikke helt hva norsklærere drømmer om. Jeg trur det er så ymse. Men jeg trur det vil bli fint. Jeg skal være en slags redaksjonspotet og gjøre alt mulig rart, men felles for det jeg skal drive med, er at det handler littegrann mer om tekst og littegrann mindre om folk. Jeg trur det kan bli spennende, og også at det skal gi meg futt til å omgås flere mennesker etter arbeidstid. Kanskje til og med bli kjent med noen nye?
Men først: jul. Så: Gjengangere. En ting om gangen.
leirfivel 