Siden jeg feiga ut i går, blir det dobbeltluke i dag. Jeg brukte en talltrekker på internett for å velge ut to av temaene som folk har foreslått, og tilfeldighetene valgte pulverkaffe og lakrisbåter. Det kunne blitt en tøysesang i Knudsen og Ludvigsens ånd, eller noe smått essayistisk om hvordan de gamles godteri er best (jeg må alltid ha mokkabønner til jul), men jeg trur det må bli ei røverhistorie. Dere får avgjøre om den er sann.
En gang for lenge siden bodde jeg i tolvte etasje i ei blokk. Jeg likte godt denne leiligheta. Den hadde tregulv og et svært vindu som slapp inn masse lys. Det eneste problemet var undertrykket. Ventilene på badet og kjøkkenet sugde all lufta ut i ei sjakt, mens det ikke var noen tilsvarende ventil på ytterveggen som slapp luft inn. Det føltes litt farlig å leve i konstant vakuum, så jeg ringte vaktmestertjenesten.
Vaktmester Erle kom med drill, elektrisk stikksag og noe mørkt og vakkert i blikket sitt. «Hva trenger du hjelp til», spurte hun. «Nei, altså, jeg har undertrykk», sa jeg. Erle himla litt med øynene og tok til å jobbe. Jeg så på henne mens hun lagde et kvadratisk hull, omtrent ti ganger ti cm, i ytterveggen min.
«Jeg glemte noe», sa hun plutselig og forsvant. Vinden stod inn gjennom hullet i veggen. Jeg kikka ut av det. Så Erle nede på bakken, først et par føtter som stakk ut av bakdøra i vaktmesterbilen, deretter ei nokså trang t-skjorte med firmalogo da hun gikk mot inngangen. Jeg løfta blikket og så på utsikten gjennom det lille kvadratet.
Så var hun bak meg igjen. «Hva ser du?» Jeg prøvde å virke smart. «Et utsnitt av verden. Du veit, som et sånt polaroidkamera. Byen er et slags bilde på, ja, og alle blokkene -» «Hm», sa Erle. «Jeg får gjøre meg ferdig.»
Erle strakte seg og skrudde på plass ventilen. Det gikk fort, hun hadde gjort det før. «Vil du ha kaffe», spurte jeg, og blei overraska da hun sa ja. Jeg tok etter kaffeboksen. Den var tom. Nei! Jeg klatra opp på kjøkkenbenken for å se hva som kunne skjule seg i overskapet. Pulverkaffe. Og en halv pose lakrisbåter. Ikke ideelt. Men det fikk holde.
«Pass på at du ikke faller ned», lo Erle og stilte seg opp ved kjøkkenbenken, liksom for å beskytte meg. Jeg fnøs og hoppa ned, men mista balansen og måtte støtte meg på henne likevel. Kjente verktøybeltet hennes mot korsryggen min. «Det var dumt det med polaroidkameraet», stotra jeg. «Det var jo bare Groruddalen, det jeg så ut av hullet i veggen. Og jeg har bare pulverkaffe. Og lakrisbåter.»
«Det holder i massevis», sa Erle. «Jeg har bare pulverkaffe, jeg også, borte på vaktmesterhybelen min.» Jeg dekka på bordet og prøvde å ikke tenke på hybelen hennes. «Undertrykket?», spurte hun. «Det er borte», svarte jeg. «Takk». Hun tok en lakrisbåt og smilte skjelmsk.
leirfivel 