Hverdagsprat over en bolle pasta:
– Kan du skrive om panikk?
– Om panikk? Jeg kan prøve.
Det er den lille panikken. Som når du har lovd alle du kjenner en tekst hver dag i advent, og det er fredag og gullrekka er i gang før du har tenkt et eneste ord. Klokka blir tolv, tenker du. Uansett om jeg har skrevet noe eller ikke. Det er en liten panikk fordi du veit den er teit. Du veit at ingenting skjer om det går galt, og at alle tåler at du mislykkes.
Og så er det den store panikken. Som når du har en unge som er redd eller rar eller ute, og du ikke får til å hjelpe han, og du ikke veit hva du skal gjøre. Da er det ikke bare klokka som går, men også den lange tida, og du kan ikke stoppe den. Du prøver kanskje å si til deg sjøl at det kommer til å ordne seg, at det er dumt å ha panikk, men du veit at det ikke er sikkert det er sant. Og at det kan være en som ikke tåler at du mislykkes.
Det som er ekkelt med panikken, både den store og den lille, er at den kan gjøre deg så dum. Da ungen min var redd, klarte jeg ikke å finne knivene i bestikkskuffen på jobb fordi den var organisert annerledes enn min egen. Og panikken blir jo ikke noe mindre av det. Hvordan skal du deale med andres angst hvis du ikke engang kan finne en smørkniv?
Jobben din når den lille panikken kommer, det er å velge. Tåle nederlaget eller hoppe i det. Skrive halvgod tekst eller la være. Men når kjempepanikken kommer, trur jeg først og fremst du må finne de folka som kan hjelpe til med det som er vanskelig. De som har klare hoder og varme hjerter, som vi sa i 4H. (Gjerne også flittige hender og god helse, men det er ofte litt underordna, og dessuten får en sjelden fire av fire.) Du må leite til du finner noen, selv om det ikke er den første, den andre eller den tredje. For det er alltid noen der. Det trur jeg faktisk. Og du kan ikke være fire hå aleine.
leirfivel 