Jeg er overbevist om at vi lever i et samfunn der sosial ulikhet og klasse spiller en rolle for livsvilkårene våre. Jeg leser det i artikler og ut av tabeller i samfunnsforskninga, jeg ser det på gata der jeg bor, jeg hører det når elevene mine snakker, og jeg kjenner det nesten fysisk på kroppen når jeg tar t-banen til en bydel jeg ikke har vært i før. Vi trenger å snakke om klasse. Likevel butter det litt i meg når noen snakker om fenomenet klassereise. Siden jeg har traska mye i gangene på universitetet, har en jobb der jeg får brukt mastergraden min og tusker litt med halvakademisk skriving i blant, alt uten å ha vokst opp med akademikerforeldre, hender det også at andre bruker begrepet om livet mitt. Da kan jeg bli riktig sur. Dette er et forsøk på å ordne litt opp. Og så har jeg – nesten – funnet opp et nytt begrep. Vær beredt!
Den franske sosiologen Pierre Bourdieu skriver om ulike typer kapital som plasserer oss langs flere dimensjoner i et klassesamfunn. Kapitalen kan være økonomisk, men også sosial og kulturell, og selv om du til en viss grad kan kjøpe den ene typen kapital med den andre, er de ulike typene ulikt distribuert i samfunnet. Du kan være rik, men vulgær, eller du kan være intellektuell, fattig og uten et godt nettverk. Da jeg leste Bourdieu som tjueåring, blei jeg fascinert fordi begrepet kulturell kapital ga sånn mening for meg – hvordan riktige ord, riktige referanser og riktig smak kan gi deg mer status og makt enn penger – men jeg blei også irritert, kanskje fordi jeg opplevde beskrivelsen av den kulturelle kapitalen som snever. Fransk, har jeg skjønt seinere. Kanskje gjelder ikke dette i like stor grad i Bourdieus hjemland, men her på haugen kjenner jeg at vi hadde trengt et begrep til; vi trenger å snakke om motkulturell kapital.
Hvis du googler «motkulturell kapital» på norsk, får du bare fire treff. Det mest interessante er en ganske personlig tekst der professor Reidar Almås skriver om klassereiser på bygda, i motsetning til den typen vi kanskje hører mest om – reisa fra arbeiderklassen til middelklassen i byene. Almås bruker begrepet om seg sjøl, men på en humoristisk måte:
«Sjølv hadde eg med meg motkulturell kapital ifrå ungdomslag og folkehøgskole, der ikkje minst opplæringa i folkedans gav meg eit lite fortrinn i kampen om jentene.»
Jeg har ikke dansa folkedans, men jeg gikk på gammeldanskurs som tiåring. Jeg lover dere at det ikke har gitt meg noen fortrinn i kampen om jentene. At motkulturen jeg har vokst opp med, har gitt meg noen fordeler, er jeg likevel ganske sikker på. Dette har jeg grua meg litt til, for det er så vanskelig å skrive om det uten å romantisere, men nå får det stå til:
Jeg vokste opp i ei lita fjellbygd i Trøndelag. Mamma hadde gått på gymnaset som den første i den familien, og pappa hadde gått på jordbruksskole. De møtte hverandre på sveisekurs, flytta sammen til bygda hans, dreiv gård og fikk to unger: søstera mi og meg. Vi så på nyhetene, og de voksne rundt meg snakka om dem ut fra sitt perspektiv, vårt perspektiv, av og til ulike perspektiv, og jeg hadde store ører. Foreldra mine bytta på å lese høyt for meg til jeg kunne lese sjøl, og jeg fikk stadig påfyll av bøker fra bokbussen, besteforeldre og Bokklubbens barn. Da jeg var sju, spurte mora mi om jeg ville ha bøkene fra bokklubben på bokmål eller nynorsk. Noen av bøkene kom nemlig i parallellutgave. «Nynorsk er det dere skriver på skolen», sa mamma. Å ja, sa jeg, da vil jeg sikkert ha dem sånn. Mamma var fornøyd. Det samme året tapte hun kampen om målform på skolen, og vi blei bokmålskole, men bøkene fra bokklubben fortsatte å komme på nynorsk.
Og den bittelille bokmålskolen min fortsatte ufortrødent å undervise oss, ofte med ei lokal vinkling. Vi dro ut for å se på høyløer, jordgammer og stubb-brytere, vi besøkte oldeforeldrene mine for å høre om gamle dager, vi plukka og pressa fjellblomster, og vi sang ofte på dialekt i skolekoret. Jeg trur ikke denne skolen var noe bedre enn skoler flest til å utjevne sosiale forskjeller, men jeg trur den var med på å gi dem som allerede var mottakelige for å lære, mye motkulturell kapital. Gradvis forstod jeg at nynorsken var et lite språk som stod i kontrast til det store språket, selv om de likna. På samme måte stod dialekta mi både i relasjon til og i kontrast til bymålet, fjellbjørka til hengebjørka, Bonde- og småbrukarlaget til Bondelaget, og Midt-Norge til Østlandet. Og jeg skjønte at de ikke bare var rekker av lyder, men ord med mening, alle de absurd politiske visetekstene jeg vokste opp med:
Men det som e aller verst med det herre
E det at det bli stadig verre og verre
Staten syg sæ feit og dryg
Regjeringa lyg mens a blunke så blyg
Og samvirkeorganisasjonen e’
blitt te forargels for folk og for fe
Det sentraliseres og det legges ned
Ja, det bli ailler slut med det.
– kunne jeg synge som åtteåring. Høyt på butikken eller inni hodet mens jeg satt på med pappa i traktoren. Det er god tid til å tenke i sånne traktorhytter, og det man sluker som åtteåring, kan man heldigvis stille spørsmål ved som sekstenåring.
Den høsten folk skulle stemme over norsk EU-medlemskap, dro mamma, søstera mi og jeg til Oslo for å demonstrere. I mellomtida hadde vi flytta til kornåkrer og granskoger på Østlandet, og jeg blei nokså utilpass av alle disse storbøndene som sang «Kor e hammaren, Edvard» på tilgjort nordnorsk både på bussen og i bygatene. Da vi bevegde oss ned Pilestredet i retning Youngstorget, hørte jeg andre stemmer som overdøvde både trøndere, nordlendinger og hedmarkinger: «JA til VERDEN, NEI til EU!» Dette var mine folk, tenkte jeg, og prøvde alt jeg kunne å øke tempoet sånn at de trauste bøndene jeg gikk med, kunne smelte sammen med hanekammene foran oss. Jeg ville bli Internasjonal Sosialist! Det ville jeg ikke, skjønte jeg noen år seinere, men jeg husker følelsen. Det fantes flere motkulturer! Motkulturer til motkulturen min, tenker jeg nå. Mer kapital.
Så. Når jeg leser om klassereiser, leser jeg om folk som har klart seg på tross av, mens det jeg kjenner, er ei fortelling om på grunn av. Sjølsagt på grunn av foreldre som fremma lesing og skole og åpna for diskusjon – dette har jeg felles med mange unger av akademikerforeldre. Men det er også noe mer. Mye av det som folk med høykulturell kapital stadig må minnes på, ligger langt framme i skallen min: At det bor mennesker utafor sentrum, og at verdiskapinga i stor grad skjer der. At det finnes mange språk med lik verdi, og at det akademiske språket ikke alltid gir mening eller forstås. Tvisynet som jeg tenker er en forutsetning for akademisk tenking, finnes også i det motkulturelle: På den ene siden makta; på den andre siden motmakta. På den ene siden begrepene; på den andre siden skepsisen til dem. Og selv om det hender jeg mangler noe – referanser, kontakter og væremåter (som det å kunne plassere seg sjøl i sentrum med den største selvfølgelighet) – så nekter jeg å tru at fortellingene om bygdeunger, indremisjonsunger, innvandrerunger og arbeiderunger som lykkes i høyere utdanning, alltid må være fortellinger om på tross av. Det stemmer ikke med det jeg har erfart.
Jeg er sjølsagt ikke den første som legger merke til dette. Det er allment kjent hvordan ulike motkulturer har vært viktig for den historiske utviklinga i Norge, og det brukes også av og til som forklaring på fenomener i dag. For eksempel peiker forskere som prøver å forstå hvorfor unger i Sogn og Fjordane er lucky loosers i utdanningssystemet, blant annet på en skolekultur fundert på fellesskap, ikke konkurranse, og på historiske folkelige bevegelser der skolen har hatt høy status, som haugianerne og målrørsla. Når en snakker om klasse, tenker jeg at det har noe for seg å se på denne motkulturen som kapital – som faktiske ressurser som gir fordeler i for eksempel utdanningssystemet. Da kan en snakke om klassereiser uten at det blir som eventyrene om Askeladden. Og vi kan undersøke hvordan vi likner på hverandre, vi som kjenner oss igjen i dette, selv om vi kan ha ulik bakgrunn. Jeg har et par hypoteser:
- Folk med mye motkulturell kapital har sjelden autoritetsangst. De vegrer seg imidlertid for å være stolte over det de har «oppnådd» (de bruker ofte hermetegn for å understreke dette), og de prøver å dempe eventuell status som følger med utdanningene eller jobbene deres.
- Folk med mye motkulturell kapital interesserer seg ofte for outsidere, og de vil gjerne bruke forskninga si eller arbeidet de gjør med mennesker til å synliggjøre outsiderne eller å utjevne sosiale forskjeller.
Reidar Almås – han med fortrinnet hos jentene – er inne på begge punktene når han skriver om seg sjøl som klassereisende bygdegutt, og han ser dem i sammenheng:
«Når eg seinare vigde meg til forsking på bønder og bygdefolks kår, kan dette ha å gjera med oppkomlingens vonde samvit for kor lett ein kom til velstand og status, samanlikna med dei som vart verande i det arbeidslivet og den bygda dei vaks opp i. (…) I konkurransar, klassekamp og krig held eg oftast med «underdogen», og frydar meg gjerne når det førehandsdømte laget vinn. Den politiske sympatien med indianarar, motstandsrørsler og ikkje minst kvinner kan og vera umedvitne forsøk på å redusere mentale spenningar som følgjer med å ha gjort sosial karriere.»
Jeg trur på Almås’ refleksjoner rundt konsekvensene av hans egen klassereise. Men jeg tenker samtidig at det er andre måter å lese engasjementet for underdogen på. Gir ikke det han tolker som ubevisste forsøk på å redusere skam og gruff, vel så mye mening om vi leser det som en annen type kapital? Kanskje ser han bare outsiderne godt? Kanskje analyserer vi bare samfunnet bedre? (Blunkesmilefjes.) I det minste fra et annet perspektiv? Kan vi snakke om dette også, snakker jeg gjerne om klassereiser. På en god dag også om det som – kanskje – er min egen.
—
Teksten til Reidar Almås heter «Ei klassereise frå bondesamfunn til akademia» og stod på trykk i antologien Rurale brytninger (2011). Hele boka er tilgjengelig her: https://ruralis.no/wp-content/uploads/2017/05/158a1662c34866.pdf
Den «absurd politiske visa» heter Fjøsvisa og er med Vømmøl Spellemannslag. Den blei gitt ut på plata Vømlingen i 1975, og vi hadde den på LP.
leirfivel 