Når et barn blir født på Århus universitetssykehus, kan foreldrene trykke på en knapp. Da slår ei tre tonn tung rørklokke på folkebiblioteket ett slag. Det finnes så mange måter å ta vare på hverandre på som jeg ikke har visst om.
—
På vei fra biblioteket møter jeg sånn ei tynn, tynnkledt dame. Hun kikker egentlig etter en sterk mann, sier hun, men om det ikke er noe galt med min rygg, eller mine ben –
Det er ikke noe galt med min rygg. Eller mine ben. Hun holder sekken min mens nabo Henning og jeg bukserer et spisebord fra kjelleren til leiligheta hennes, helt oppe i den tredje sal. Det er steintungt, og jeg blir redd for å ikke klare det. Stå på tvers i denne trappa og måtte unnskylde meg på riksmål.
Jeg biter tennene sammen og klarer det likevel. Dama gir meg sekken tilbake og takker for det gode skandinaviske samarbeidet. Jeg løper ned trappene, andpusten og bustete og glad.
—
Jeg har vært i denne byen en gang før, har jeg fortalt det? Et kafébord, et hushjørne, et sideskip. Det er fint.
—
På dag tre bretter jeg ermene opp og går på kunstmuseum. I femte etasje får vi lov til å skrive på veggene. Dette medskapende og interaktive skal være en motvekt til den kunstige kommunikasjonen i de sosiale mediene, leser jeg på informasjonstavlene. «Følg mig på Instagram», står det på veggene. Jeg fryder meg.
I etasjen over henger Jani Leinonens installasjon Anything Helps: førtito tiggerskilt fra hele verden i gullrammer. Jeg er i Århus ei uke, og dette er de eneste pappskiltene jeg ser. Den gjengse fengselsstraffen for tigging i Danmark er to uker.
—
det findes intet
der er helt
det findes ingen orden
andet end den
der er brudt
og mindst ét sår
har kroppen altid
Pia Tafdrup
—
Jeg er mye på biblioteket, men den rørklokka du veit, den ringer aldri. Jeg begynner å lure på om den ikke virker. Om bjørnesterke mødre, forgråtte fedre og svartsjuke storesøsken sender signaler til oss som vi aldri får. Det er ikke omsorg. Not at all.
—
Men det finnes varm, varm kaffe, mjuk vin og den nest beste sushien jeg noen gang har smakt. Det finnes ord som tyveknægte og hovedbanegård, filmer om gærne dronninger og smug så trange at jeg når fra den ene veggen til den andre, ja, og jeg veit om et sånt sted der man kan danse selv om man ikke kjenner noen. Og det finnes en unge som er min, og han sender meg rare tekstmeldinger på muffespråket. Jeg boffer han tilbake og gjør ferdig jobben jeg kom for å gjøre. Og så tar jeg toget hjem.
leirfivel 