Da jeg var elleve, flytta jeg fra en sauegård i ei fjellbygd i Trøndelag til skoger og kornåkrer og storfe på Hedmarken. Pappa hadde fått jobb på en av de største gårdene i kommunen vi flytta til, og jeg begynte på en barneskole som var mye større enn den jeg kom fra, men som likevel var liten.
Det første vi gjorde på den nye skolen min, var å forberede oss til en temakveld der vi skulle presentere hjemstedet vårt. Jeg fikk ansvar for rugen, trur jeg. I alle fall måtte jeg fortelle om flatbrød. Flatbrød sa jeg, med lang trøndersk vokal, og alle fniste. Kanskje du heller skal prøve å si flattbrød, sa læreren min vennlig. Kanskje det blir lettere for deg da. Jeg nekta. Det fikk være måte på, syntes jeg. Helt ny var jeg i dette ruglandet. Jeg kjente det, og jeg ville gjerne at det skulle høres. Flaaatbrød!
Men da vi skulle synge Prøysen, hadde jeg ikke noe valg. Jeg hadde sunget i kor siden første klasse og visste godt at her var det bare konformitet som funka. Jeg lærte meg å synge je og arbe’ og æillslags, og jeg dro nytte av at preposisjonene faktisk klang likt som de jeg allerede kunne: slå ti mat åt grisom og gå ut att og le. Ja, det gikk riktig så fint med meg og Prøysen sånn uttalemessig, men likevel blei jeg ikke glad i han. Det tok noen år før jeg skjønte hvorfor.
Jeg hadde kommet til en ganske liten skole i et tradisjonsrikt klassedelt samfunn. Selv om vi ikke snakka om det, visste vi godt at foreldrene til de som kom fra en stor gård, var sjefen til noen av de andre foreldrene, og vi ante nok også at det var forskjell på å eie gård og å eie verksted, eller å ha en helt annen jobb. Men når vi sang Griskokktrøsta, sang vi den som om den bare var ei vise om å finne sin plass. For arbe’ skjemme ingen, gå trøstig ut i bingen, sang vi blidt. Og læreren vår, hun med flattbrødet, fortalte oss at sangen handla om at det var veldig tungt å være griskokk, men at alt arbeid var like bra. Så kunne vi også trøste oss med griskokken om vi ville, tenkte hun nok.
Det var først lenge etterpå at jeg skjønte at sangen ikke bare handler om å finne plassen sin, men også om de mekanismene som gjør at du aksepterer den. Sånn slutter visa om griskokken:
Og nå skal visa slutte og æilt er væl og bra,
og æille folk er like og griskokken er gla.
For vi skal villig glømme du er grishusknøl
men det på en betingels’: Du ska kåmmå hau det sjøl!
Jeg husker ikke dette verset, men vi må ha sunget det. Tenk om læreren vår hadde turt å hjelpe oss med å finne ut av det vi sang. Tenk om hun hadde spurt oss om hvem vi er i denne visa. Tenk om hun kunne fortalt oss at to ting kan være sant samtidig: Alt arbeid er like bra, og samtidig er det noen eller noe som får oss til å tenke at det er forskjell på folk likevel. Kanskje ville det vært ei vel så bra griskokktrøst for noen. Eller en griskokkvekker! Og kanskje hadde ikke jeg trengt å være nesten ferdig på universitetet før jeg blei ordentlig glad i Prøysen.
Alle visene til Prøysen handler om to ting samtidig. Minst. Skjønner du ikke det, skjønner du ingenting av Prøysen. Prøysen skildrer idyllen, men han viser også det store alvoret som ligger under. Og han skildrer komplekse, motsetningsfulle mennesker: Storbønder som har all makt på gården, men som faller for dekadanse og spillegalskap i byen, eller ofre som selv blir bødler. Han lar et je sverge truskap til løgna, og vi veit at det går an, og samtidig at det er helt umulig. Løgna kan ikke love noe som helst. Og i «Trassvisa hennes Tora», den visa som jeg går og synger på for tida, er det én trass gjennom hele sangen, og samtidig er denne trassen både sjølrespekt, redsel, drivkraft og selvoppholdelse. Når Tora ikke blir med i dansen, er det med trass. Når hun og den stille gutten i døra leies gjennom skauen (med to like redde hender) og tilbringer natta sammen, er det med trass. Og når hun så vidt tåler at det ikke kan bli dem morgenen etter, gjør hun det med den samme trassen. Det var som dogg i måråsol, men neggu om vi gret!
Prøysen er ingen revolusjonær dikter. Folka i diktninga hans kjenner plassen sin, og de tåler den også, mange av dem (ikke alle). Men Prøysen viser oss at det koster. Og at individet, uansett stilling, ikke bare er rett fram. Også griskokken behersker ironi. Særlig griskokken! Og særlig Jørgen Hattemaker! (Jørgen Hattemaker! Den måten Prøysen snur på det tilsynelatende idylliske omkvedet «Graset er grønt for æille» til slutt i visa om han. Det er beinvakker og rå ironi.) Jeg hadde hatt så godt av å se litt av denne ironien og dobbeltheta, og ikke minst det at mennesket er så himla komplekst, da jeg møtte Prøysen og kornåkrene som elleveåring. Jeg trenger det jo av og til enda.
leirfivel 