Jeg veit ett og annet om absurde måltall. Jeg jobber i skolen, en institusjon som skal tallfeste danning. Men politiets årlige mål for hvor mange som skal vises ut av Norge, er uten sammenlikning de mest groteske måltalla jeg har hørt om. I år skal 7500 mennesker sendes ut. Det har vi bestemt på forhånd. Det gjelder bare å finne dem. Pr. 31. juli i år har 1912 mennesker søkt asyl, så det er på langt nær nok folk å avvise. Noen av dem har nok også et krav på beskyttelse vi ikke klarer å underslå. Myndighetene må derfor blant annet finne gamle oppholdstillatelser som det er mulig å trekke tilbake.
I stedet for å få fortgang i behandlinga av nye asylsaker, sørge for at asylmottak driftes på en god måte eller å reflektere over hvordan vi kan møte internasjonale forpliktelser og klare å se hverandre i øynene, sitter det altså en masse mennesker hos Utlendingsdirektoratet og jobber med akkurat dette. De har åpna sakene til over 6000 mennesker for å vurdere om disse kan miste den oppholdstillatelsen de allerede har fått:
Kan det ha blitt litt mindre livsfarlig for deg i det landet vi tenker du kommer fra? Eller kan vi finne ut at du har jugd en gang, i det pressa intervjuet da du ikke stolte på noen? Snakka foreldrene dine alltid sant? Hva med besteforeldrene dine?
Sånn bruker vi tid og ressurser på å grave i og ødelegge livene til mennesker som allerede bor her, og som en gang kan ha jugd mot bedre vitende, eller fordi de tenkte at vi aldri ville tru på den sanne fortellinga deres, eller bare fordi de var pissredde etter måneder og år på flukt. Og samtidig så veit vi, når vi tenker oss om, at å styre etter måltall ofte fører galt av sted. Vi veit det fordi:
1. Det er vanskelig å beskrive verden før den slår deg.
Basert på statistikk kan vi anta at det vil skje omtrent 30 drap i Norge hvert år, men vi kan ikke sitte i januar og bestemme at i år skal vi jammen fengsle 30 mordere. Eller at vi skal diagnostisere så og så mange tilfeller av barnekreft eller svangerskapsdepresjon. På samme måte er det vanskelig å bestemme på forhånd hvor mange løgnere vi kan finne, eller at verden med ett skal bli fredelig nok til at vi kan deportere folk til områder der det tidligere har vært krig.
2. Den som leiter, hun finner.
Hvis du likevel bestemmer deg for å finne flere tusen mennesker som har jugd, gjelder det å leite godt. «Mange frykter […] hva dette gjør med tilliten til politiet, spesielt hos personer og miljøer som blir hyppig kontrollert på jakt etter folk uten lovlig opphold», kan man lese i fagbladet til politilederne. Jeg er ikke så bekymra for politiet. Men disse personene, det er naboen din. Eller elevene mine med krigstraumer. Det er folk som kan streve med å finne plassen sin i et samfunn der de allerede har dårlige odds. Hvorfor skal de gidde å anstrenge seg hvis de uansett ikke kan vite at de er trygge?
3. Du kan ikke telle lidelse. Danning. Menneskeverd.
Jeg kan godt sette et mål for hvor bra elevene mine skal gjøre det på eksamen. Det er et relativt ufarlig måltall. Likevel mister vi noe. Avstikkerne, distraksjonene, de lite eksamensrelevante samtalene om dikt og forbanna løgn, liv og lyst. Men det vi mister ved å mistenkeliggjøre folk, ta fra dem tryggheten, nattesøvnen og den psykiske helsa, ved å drite i hva som er barnas beste gang på gang, og å la politikernes mål bety mer enn profesjonelt skjønn i disse sakene, er langt mer alvorlig.
I artikkelen ovenfor uttaler en tillitsvalgt politileder at han er bekymra for etikken til tjenestemennene når de skal drive intensiv menneskejakt på denne måten. Jeg jakter på nettet, googler og finner ut at 7500 mennesker er like mange som det bor i Lillesand. Er det ei god sammenlikning, spør jeg meg sjøl. Virker det det mange eller få? Vil det sjokkere? Lillesand er jo en relativt liten by.
Vi bør være bekymra for etikken vår, alle sammen.
leirfivel 