Berlin, sommeren 2018

Im Zug

Jeg spør en mann om jeg skal hjelpe han med kofferten. Den ser tung ut, og han skal lempe den på hattehylla rett over det skjøre hodet mitt. Han svarer ikke. Jeg hjelper han likevel. Nå blir sikkert pikken hans mindre. Det beklager jeg. Men jeg orker ikke brekke nakken fordi han er mann.

 

Otto-Braun-Straße

Først når jeg ser snublesteinene på fortauet i Berlin, tenker jeg på hvor absurd det er at vi også har dem hjemme i Oslo. 773 jøder blei sendt fra Norge til Auschwitz. Gunvor Hofmo stod på kaia og så Ruth forsvinne. Rødt vil jøden blø når du slår han, skreiv hun.

Og likevel ikke absurd. Kunne de, kunne vi. Kunne vi, kan vi. Sammen. Enda en gang.

 

Gedenkstätte Berliner Mauer

Ungen min er med meg hele denne ettermiddagen. På trikken lurer jeg på hva vi ville snakka om hvis han virkelig satt ved siden av meg. Jeg studerer kartet og vurderer hvor jeg skal gå av, og hvor vi skulle gått av, han og jeg. I sør, ved restene av den opprinnelige muren, eller i nord, der den er erstatta med høye stolper i rustent metall?

Jeg går aleine langs hele ruta og gransker de ulike monumentene. Hvor skulle vi tatt en pust i bakken og fundert på det jeg ser?

Inne på dokumentasjonssenteret leser jeg de utheva tekstene som er tilrettelagt for barn. Wire fences. Concrete walls. Gun shots. Escapes. Freiheit. Jeg ser filmklippene fra 1989 med hans blikk, det jeg trur er hans, helt til jeg husker: I 1989 var jeg bare to år eldre enn han er nå.

 

Tempelhofer Feld

Flughafen Tempelhof var i drift fra 1923 til 2008. Nå er det en svær park med syklister, drageflygere og rollerbabes på to kilometerlange rullebaner. I det høye gresset mellom rullebanene lever sanglerker, bier og rev, og på gresset i utkantene nyter solsleikere og piknikkfamilier livet. Og så er det alle de, alle vi, som bare er her, uten noen opplagt grunn. Jeg hadde glemt hvor glad jeg er i åpne plasser.

En ganske pen mann med store krøller kommer bort til meg på sykkel. Han er sikkert femten år yngre enn meg, men trekker seg ikke når han ser det. Du har så fine bein, sier han, først på tysk, deretter på engelsk. Jeg blir glad og takker på begge språka. Han synes det er synd at jeg er utlending. Hvis ikke skulle han, you know, spurt om å få nummeret mitt. Så kunne vi tatt a few drinks. Hvis jeg ville.

Han gjør det så fint. Maser ikke, er bare hyggelig. Ønsker meg a nice stay in Berlin og sykler videre bortover rullebanen, kanskje på leit etter andre damer med like fine bein. Jeg strekker litt ekstra på mine. Jeg hadde visst også glemt hvor glad jeg er i tilfeldige komplimenter.

 

Prenzlauer Berg

Dette ser jeg plutselig, hvitvinsglad til sinns, i ei folketom gate i et fint strøk: På fortauet foran meg er det hull i brusteinsdekket, som om noen har drylt tunge gjenstander fra leiegården over. På bakken ligger et brent dukkehode i plast og ei død skjære med åpen buk. Fluer spiser av fuglemagen. Det er umulig å forstå hva som har skjedd. Ingen av gjenstandene – dukkehode eller død skjære – kan ha lagd disse hullene i bakken.

 

Käthe Kollowitz-museet

Fordi sorgen kan ha så mange ansikter, og likevel være sorg. Og mødrene så ulike kropper. Og styrken og hatet og motet. Aldri det samme, likevel så lett å kjenne igjen.

 

Oranienburger Straße

Jeg har stort sett by-lydene på øret, men noen ganger Regina Spektor. Jeg går forbi kirker, synagoger, moskeer, og

No one’s laughing at God in a hospital,

No one’s laughing at God in a war,

synger Regina. Og det er rått og vakkert, og jeg vil skrive om det, kanskje jeg skal skrive om hvorfor jeg aldri kan være bare ateist, eller noe annet minst like klokt, men før jeg rekker å finne fram skrivesaker, synger hun heller

I’ve got a perfect body, though sometimes I forget,

I’ve got a perfect body, cause my eyelashes catch my sweat

(Yes, they do, they do they do they do)

Og jeg må le, og jeg glemmer alt det stygge ganske lenge. For sånn er denne byen, nei, sånn er denne ferien, nei, sånn er sikkert jeg.