Å ha dinosaurer i hus er omtrent som forventa. Det er for så vidt ikke noe problem på dagtid. De tilpasser seg lett et familieliv.
De ser sjakk-VM.
De spiller brettspill med lillegutt.
De spiser fredagspizza.
Ikke uventa er det på natta det skjer:
Det er imidlertid ikke å komme unna at lillegutt er fascinert, og at det vil være brutalt å kaste dem på dør før de har fått en mulighet til å tilpasse seg.
Navnespørsmålet er forresten enda ikke løst. Det tok ti sekunder for lillegutt å artsbestemme dem. Kjøttspiseren er, ikke overraskende, en T. rex. Planespiseren er en brontosaurus, men på norsk kan jeg få lov til å si langhals. Lillegutt insisterer også på at det ikke er noen grunn til å gi dem tullenavn. Når vi bare har en av hver, holder det å kalle dem med artsnavn. Jasså, du. Heretter skal jeg bare kalle deg min lille homo sapiens.
leirfivel 