«I didn’t manage. It was nothing to manage. It was luck, miracle, faith, I don’t know.»
Det er 83 år gamle Helga Weiss som sier det, litt fritt gjengitt etter hukommelsen min, i et intervju Dagsrevyen sendte i vår en gang. Weiss skreiv dagbok da hun og familien hennes var fanger i ghettoen og transittleiren Terezin, eller Theresienstadt. Dagboka hennes kom ut i år, og den er oversatt til norsk. Jeg har ikke lest den, men kanskje fordi jeg har vært på skoletur til den tsjekkiske leiren, festa ordene til Weiss seg i meg likevel.
Av de nesten femten tusen barna som ble deportert til Theresienstadt under 2. verdenskrig, overlevde bare noen hundre. Barna døde av sykdommer eller underernæring, eller de ble sendt videre til Auschwitz og andre dødsleirer. Det ble også Weiss, og repporteren fokuserer på hvordan hun løy om alderen sin når hun ankom Auschwitz, og spør henne hvordan akkurat hun klarte å overleve alle lidelsene.
I didn’t manage. It was nothing to manage.
Weiss har hatt god tid til å tenke. Til å gjøre seg til en overlever, ikke bare en overlevende. Hun gjør ikke det. It was luck. Hun kunne vært dem.
Varg Vikernes har blitt kjendis igjen, sånn som han var da jeg var tenåring. Jeg leser bloggen hans (med litt vond smak i munnen, for jeg veit hvordan bloggstatistikken hans kommer til å stråle ut når han slipper ut av fengsel), jeg søker etter «luck». Føler Vikernes seg heldig? Ja. Mellom alt det sinnssyke babbelet om hvordan jødene dominerer Europa, og hvordan rasisme ikke er hat, men kjærlighet, forteller han ganske personlige historier om sitt eget hell. Eller på norrønt: hamingja. Store norske leksikon beskriver hamingja – opprinnelig et kvinnelig vesen som opptrer i ham – som en skytsånd fra gammel folketro. Luck, miracle, faith, I don’t know. Vikernes beskriver sin hamingja som noe som vokser med ærefull framferd, og som dør «through a modern life of shame». Fordi han dyrker det gode, sin egen styrke, er han heldig. Jødehateren.
Problemet med dette er sjølsagt at Vikernes’ hamingja beskytta han når han som sjuendeklassing grisebanka en niendeklassing som angrep han i skolegården. Weiss var heldig mot et krigsmaskineri. Det er en hårfin grense mellom å si at vi er vår egen lykkes smed, og å si at de som taper, kan skylde seg sjøl. At Vikernes er på feil side av den streken, er åpenbart, men hvor er vi andre? Er det mulig å dyrke livskraft og vitalitet, individets frihet til å realisere seg sjøl – og trua på at vi kan gjøre det – og samtidig ta vare på alle? Jeg tror jo det, jeg tror det henger sammen. If I can’t dance osv. Men da må vi være ydmyke nok til å også tro på det reine hellet. Og å se makta bak unlucky. No miracle. No faith.
leirfivel 