I går mista jeg stemmen. Det skjer av og til, og det er alltid litt ekkelt. Jeg må minne meg sjøl på at jeg bare er forkjøla, at jeg neppe blir stum.
I dag er det hundre år siden kvinner fikk rett til å stemme i Norge. Det virka på sin plass at jeg fikk stemmen tilbake i løpet av natta. Jeg blir glad av å tenke på de som brukte stemmene sine – de skarpe pennene, de gode argumentene, motet til å heve røsten på talestolene – for å sikre oss det vi i dag ser på som så sjølsagt. Den allmenne stemmeretten. Men demokrati er så mye mer enn den.
Demokrati er rettssikkerhet. Når Neda Ibrahim og familien hennes får asylsaken sin opp for tingretten til sommeren, er ikke lenger familien i Norge. De ble sendt ut av landet i natt. Før saken er prøvd i rettssystemet.
Demokrati er respekt for menneskerettighetene og andre internasjonale avtaler vi har ratifisert. Dette sier barnekonvensjonen:
Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.
Neda, 12 år, har bodd på asylmottak i Norge i 10 år. De tre søskenene hennes hele sitt liv.
Demokrati er respekt for mindretallet. Historien er full av eksempler på at de som representerer flertallet begår overgrep mot de som er få. Eller små. Når politiet knuser ei rute, bryter seg inn, vekker fire barn med lommelyktene sine og setter dem på et fly i løpet av noen få nattetimer, er det et overgrep.
Demokrati er ytringsfrihet. Den bruker heldigvis Neda. I fjor vant hun Annette Thommessens minnepris for stemmen sin, og i natt oppdaterte hun media på telefon og SMS. Stemmen hennes sprer seg gjennom sosiale medier akkurat nå. Folk diskuterer. Stemmebånd vibrerer. Det er stemmer som ser ut til å være viktigere enn de vi putter i valgurnene når det gjelder framtida til asylbarna. For vi stemmer på partier, på sannsynlige koalisjoner, på pakkeløsninger, og ingen av høstens gavepakker vil sikre at disse ungene skal få de demokratiske rettighetene sine. Stemmeretten er allmenn, generell, fjern, og menneskene forsvinner. Fra hjemmene sine, midt på natta, når blikkene og stemmene sover.
leirfivel 