Her en dag tidligere i vår bestemte jeg meg for å telle heteronormativitet. For å få gjort noe annet denne dagen også, definerte jeg det strengt; ikke som alt som tar for gitt at det finnes to (og bare to) kjønn, men som alt som tar for gitt at representanter for disse kjønnene vil ha hverandre. Det som overraska meg, var ikke hvor mye jeg fant, men hvor lite jeg så. «Se deg rundt», måtte jeg si til meg sjøl mens jeg satt og skreiv, og da så jeg reklamen i nettleseren min for ei sjekkeside som hadde spart meg for bryet med å fylle ut kriteriene. «Du søker mann, 30-40 år, i Osloområdet.» Jasså. «Se deg rundt», sa jeg til meg sjøl i matbutikken, og da så jeg reklameplakaten som skulle vise meg at Rimi var for alle familier: (heterofile) kjernefamilier, (heterofile) storfamilier og (heterofile) familier der foreldrene har forskjellig hudfarge. «Se deg rundt», sa jeg til meg sjøl i klesbutikken, og da så jeg at buksa jeg vurderte å kjøpe, het «Boyfriend». Damer i behagelige bukser har stjålet dem i klesskapet til typene sine. Klart.
Privat er jeg jo vant til å bli minna på at livet mitt er slightly different: hver gang noen tar for gitt at eksen min er en mann, hver gang jeg stryker ut «far» og skriver «medmor», hver gang jeg ikke helt skjønner mannehumoren til venninnene mine. Men i det offentlige er alt det som er hetero, anonymt, og dermed enda mindre synlig. De er ikke homofobi som lager reklamekampanjene, det er ønsket om å være umerka, tematisere produktet, ønsket om å nå alle. Jeg kjenner det igjen fra diskusjoner i amatørteatermiljøer, du har «for mange» damer og trenger et kjærestepar, det er for dumt å klistre på den ene løsbart, er det ikke? Men samtidig: Dette er jo ikke et stykke om homo? Jeg tror alltid vi vil se det skeive på en annen måte enn vi ser det hetero, poenget mitt er at jeg vil se det. Mer! Jeg ønsker meg modige moteskapere som kaller en spade for en spade – for eksempel den litt baggy buksa si for «Girlfriend» (for ærlig talt – hvem kjøper disse buksene?).
Mer! Heldigvis er det snart Skeive dager. Det er en måned til det bryter løs, og den nye appen som skal kurere oss, bruker 60 dager på oppdraget, så vi er berga i år også. Det er mange grunner til å glede seg. Den første: Hundrevis av ellers nokså usynlige feiende flotte damer. Den andre: Tusenvis av mangfold! Farger, brudd, kontraster, det smarte og det tacky i skjønn forening. Den tredje: Muligheta til å kjenne på en verden der alt er snudd på hodet. Hvis du er hetero, er dette faktisk en helt unik sjanse. Ta deg en tur i Pride Park 26. til 29. juni, gjerne hånd i hånd med kjæresten din. Dere vil sannsynligvis ikke få noen rare blikk, det har tross alt blitt ganske vanlig med heteroer i Pride Park. Det er ingen som vil håne dere, i alle fall ikke hvis dere ikke møter på noen fulle idioter seint på kvelden. Sjansen for at noen vil smile litt ekstra til dere, er større. Men kanskje vil det kjennes litt underlig med alle tegnene på at dere er i mindretall. At det er skeive par på alle reklameplakatene og på alle flyere dere får stukket i hendene. At ungene som løper rundt, ikke roper på mamma og pappa, men på mammi og mommi. At den kjekke Høyre-mannen som bedriver valgkamp, åpenlyst kysser på han som deler ut gratis kondomer og glidemiddel, eller sender mannen din et ekstra langt blikk. Jeg tror det vil gjøre deg glad, det er liksom umulig å furte i Pride Park, men kanskje kjenner du deg litt ekstra glad hvis du ser et annet heteropar komme traskende mellom bodene i den varme sommerkvelden. Så er dere litt flere. Mer og mindre usynlige på samme tid. Velkommen!
leirfivel 