På toget, som en annen pendler. Bare mot strømmen – fra Oslo S til Hamar. God plass, god kaffe, god tid. Jeg jobber litt, fyller ut noen papirer. «Riv her hvis du ikke vil klippe i arket», står det på den stipla linja på skjemaet fra IKT-avdelinga. Kanskje er det symptomatisk for den nesten overveldende friheta som jeg kjenner i denne stipendiattilværelsen. Kanskje er den bare tilsynelatende; det er mulig det ligger det et ris bak speilet. Eller kanskje gjør den arbeidet meningsløst, kanskje er det det samme om du river eller klipper, om du skriver det ene eller det andre, jeg vet ikke. Men jeg håper jo ikke det.
Privilegiert er jeg i alle fall. Dette er betalt utdanning. Et halvt år studier, ett år undervisnings»plikt» og to og et halvt år forskning. Undervisningsplikten har jeg masa meg til, jeg tenker at om meninga glipper i flækkan, kan jeg i alle fall fortelle noen lærerstudenter litt om skolehverdagen. Og – på gode dager – om litteraturen som medverd. Det har jeg lyst til. Det er også litteraturen som en mulighet til å tenke seg verden annerledes, og lyrikken som et våpen mot vanen, som er motivasjonen min for å forske på den i skolen. Jeg håper at den ikke forsvinner et sted mellom teori og praksis, at den holder løpet ut. Og så håper jeg at jeg tør å nyte privilegiet og la verden tale litt for seg sjøl.
leirfivel 