I enebærbuskenes land

”Litteraturen i alle sine variantar gjev ulike utkast til å tenkje seg verda heilt eller delvis annleis enn den umiddelbart tilgjengelege omverda, som er så prega av fastsette rammer, makttilhøve og forventningar. Litteraturen påkallar medverda, dei andre livsverdene vi ikkje har tilgang til anna enn som sekundære erfaringar», skriver Bjørn Kvalsvik Nicolaysen i en artikkel om møtene mellom tekst og kultur i skolen, og det er så innmari godt sagt.

Her en dag diskuterte jeg og noen kollegaer hvordan vi formidler verdier til elevene våre, og om vi bare gjør det i måten vi møter elevene våre på, eller om vi også gjør det gjennom det faglige. Jeg er sikker på at vi også gjør det i fagene, i alle fall i mine fag. Norskfaget formidler kulturelt betinga verdier gjennom tekstutvalg, spørsmåla vi stiller elevene og svarene vi selv gir. Faget kan aldri bli nøytralt. Heldigvis. Men det kan på en god dag gi elevene redskaper til å formulere egne tanker og egne verdier, og det kan gi nye mulige verdensbilder – «verda heilt eller delvis annleis enn den umiddelbart tilgjengelege omverda».

Det skjer på 1500-tallet, når Shakespeare spør oss om vi skal være eller ikke være, hevne eller ikke hevne, elske eller ikke elske. Det skjer på 1600-tallet, når Dorothe Engelbretsdotter setter jordelivet opp mot himmelriket. På  1700-tallet reiser Niels Klim til einebærbuskenes rike, der kvinnene har makta og mennenes plass er på kjøkkenet eller i fyrstinnens harem. På 1800-tallet selger Faust sjela si til djevelen, Wergeland utfordrer grunnlovens bestemmelser om hvem som skal få tilgang til riket vårt, Peer Gynt skreller løken og Christiania-bohemen ber oss skrive våre egne liv.

Det skjer i møte med lyrikken på 1900-tallet, når knopper brister, når sorte lik henger i røde trær, når hjernen er alene. Det skjer i vårt århundre, hos Michael Moore, Åsne Seierstad og Jan Ove Knausgård. I samtidsmøtene mellom fiksjon og fakta utfordres «fastsette rammer, makttilhøve og forventningar» i verden sånn som vi kjenner den.

«Mens jeg var i enebærbuskenes land», skriver Holberg om Niels Klim i 1741, «våget jeg ikke åpent å ta avstand fra den måten de hadde innrettet seg på; men like før jeg skulle dra videre, nevnte jeg for noen av dem at det de drev med var naturstridig (…). Til det svarte de at jeg forvekslet sedvane og natur.» Jeg synes at lærere bør prøve å problematisere det naturgitte, det gudegitte eller det sanne, og jeg tror at litteraturen er en god innfallsvinkel til det. Ikke bare som redskap, men som medverd.

(Artikkelen til Nicolaysen finner du, by the way, i Bjørn Kvalsvik Nicolaysen og Laila Aase (red): Kulturmøte i tekstar. Litteraturdidaktiske perspektiv, 2005)