Det er bokstaver overalt. Lillegutt har skutt scrabblebrikker med katapult fra månesenga og ned i mi seng, det er nesten ei uke siden han var her, men jeg våkner stadig med en Ø i øret eller en F mellom lårene. Om morgenen samler jeg bokstavene. Mens jeg skriver, sikter den lille katapulten på hodet mitt. Selv om jeg har sett nok middelalderfilmer til å vite at ildkuler kan ødelegge landsbyer og drepe selv den tapreste ridder, liker jeg den. Et litt koselig våpen, liksom. (Som Cuba. Et koselig diktatur.)
Jeg ser katapulten i øyet, stokker bokstavene og prøver å skrive noe som gir mening. Helst et ord på åtte bokstaver, sånn at jeg kan få ekstrapoeng og knuse motstanderen. Med ord, med skrift; the gentle way. Når telefonen ringer, lar jeg være å svare.
«Uhyggelig tanke. Utdør evnen til med egne ord å gi uttrykk for tanker og følelser i skriftsamfunnet? Den pratsomme blir en latterlig figur. Den fåmelte som trekker revolveren, helt.»
Olof Lagerkrantz, Om kunsten å lese og skrive
leirfivel 