Jeg har vært hjemme fra jobb i dag, forkjøla og stemmeløs. Jeg kan faktisk nesten ikke snakke, og uten stemme er man ubrukelig i et klasserom. Derfor hører jeg heller på andre stemmer.
For ei stund siden etterlyste jeg mørke kvinnelige artister et annet sted her på verdensveven. Jeg lovde bort prinsessa og halve kongeriket til den som kunne svare meg på hvilke damer som matcher (anti)helter som Leonard Cohen, Tom Waits og Stefan Sundström. Svaret fra damene var bortimot enstemmig: Hvis Cohen er my man, så er Patti Smith my woman. Interessen for prinsessa og ei halv ettroms på Manglerud, var ikke like påtrengende. Jeg hører likevel på damene, så nå er det Patti som surrer i bakgrunnen. Jeg liker intensiteten, det insisterende, det som er rått og samtidig kontrollert. Sangeren sin stemme, orda sine stemmer.
Mens jeg hører på musikken, leser jeg årets første innlevering i førsteklassen min. Elevene skriver om seg sjøl og om hvilke tanker de har om norskfaget. Jeg merker meg de tekstene jeg kjenner at har en personlig stemme, men hva er egentlig det? Når jeg tror på at intertekstualitet og lån finnes i all tekst – hva er det jeg hører? Er det virkelig bare gjenklang – «återskall av allt som sagts förut»?
I går jeg så jeg første episode av Cover me på tv2. To låter jeg liker, møtte to stemmer jeg liker; Kari Bremnes sang Timbuktus «Alla vill till himmelen», mens Timbuktu rappa sin versjon av «Københavnerkneipe». Kall meg lettkjøpt, men det var innmari fint, og jeg visste at det kom til å bli det. Fordi jeg trodde på møtet mellom stemmene og det sanne i tekstene. De troverdige stemmene. De som får oss til å kjøpe biler og telefoner, sannhet, løgn og forbanna dikt.
Ja, og de stemmene vi ikke tror på, samme hvor autentiske de måtte være. Jeg fikk ei diktsamling i gave – Truls Horveis Moods of Horvei. Jeg er ikke søkkimponert over alle diktene, men noen av dem liker jeg ordentlig godt, og jeg ble glad da jeg så at det fulgte en CD med der forfatteren leser sine egne dikt. Etter førti sekunder måtte jeg bare slå av. Dette var da ikke stemmen i diktene? Og kanskje er det så enkelt som med boka og filmen, at du nesten alltid vil like filmen du får i hodet, bedre enn adaptasjonen som filmskaperne gjør, men det er likevel fascinerende at klangen i dikt(er)språket kan føles så fysisk at en ikke tror på forfatterens stemme i det hele tatt.
Og min egen stemme? Jeg drikker eukalyptushonning kjøpt for mange penger på apoteket, den smaker sjukdom og barndom, og jeg håper jeg blir talefør igjen i løpet av morradagen. Om jeg har jugestemme eller sannhetsstemme, det får andre avgjøre.