Jeg liker benkene med plass til bare én på de små torgene. Å kjenne seg som eneste vitne til at byen våkner til liv, midt blant alle andre. Jeg liker de små balkongene, liksom laga for én de også, selv om jeg ser på klesvaskene at de rommer hele familier. Jeg elsker lekeplassene og den lille parsellhagen full av barnehagebarn midt i gamlebyen. Tomatplanter, persille, fryd. Barnehageonkler som slumrer i morrasola. Jeg elsker – og hater – at jeg ikke forstår skiltet utafor hagen, at det er mye jeg går glipp av fordi jeg ikke kan spansk. Eller katalansk? Jeg liker de gamle mennene, aleine, to eller mange. Jeg ser to sånne gamle menn med to like gamle hunder, de sitter på ei kirketrapp bak kaféen der jeg spiser frokosten min, og tygger på brød, de også. Solskinn og brød og ånd. Det er som om det at byen streber mindre etter det reine, gjør fattigdommen verdigere. Tenker jeg. Til jeg finner tiggerne i skyggen. Uten solskinn. Uten brød. Jeg skal faen passe meg for å romantisere.
—
If these
walls
could talk
These
walls
can
—
Og akkurat nå? 
Jeg har akkurat funnet ut at det er plass til den lille rompa mi på balkongen utafor rommet mitt. Tærne stikker ut av rekkverket. Dette er balkonger for én. Jeg har nett, jeg har brødskiver med spansk skinke, jeg har øl. Nedenfor er det et lite torg. Glade folk går forbi. En og annen taxi snirkler seg mellom husene. Fine damer kjører stadig forbi på scooter. De ser ikke meg, men jeg ser dem. Jeg ser fotsålene til ei annen dame, de stikker ut mellom pelargoniene på takterassen på nabohuset. Akkurat nå er det faktisk vanskelig å ikke male øyeblikket like vakkert som det er.
leirfivel 