«What is straight? A line can be straight, or a street, but the human heart, oh, no, it’s curved like a road through mountains.» (Tennessee Williams, A Streetcar Named Desire, 1947.)
Som på verdens vakreste fjellsti danser paraden sikksakk gjennom sentrumsgatene, og ender opp i fest i Spikersuppa. Lillegutt våkner i vogna med lopper i beina. Mellom glade ungdommer, drag queens og dramadronninger, tatoverte muskeldamer, barnefamilier med regnbuegensere og regnbyeparaplyer, transfolk, Høyre-homser, raddiser, glitter, fjær og to glade mammaer, er han fri. Smiler. Dulter borti. Stikker av. Får slikkepinner og ballonger. Forholder seg fullstendig likegyldig til all verdens kjønnsuttrykk, men smiler til ansikter som vekker tillit og ler av rare hatter. Tenk å ha en banan på hodet! Eller en slange i håret!
Jeg håper hattene som folk sjøl velger, fortsetter å være det viktigste når lillegutt kategoriserer verden. Jeg håper at han aldri slutter å løpe sikksakk, og at alle han dulter borti gir han et smil og bekreftelse på at verden ikke skal være rett. At vi kræsjer, men at vi hjelper hverandre opp igjen. Og jeg håper at noe i hjertet hans alltid vil være littegrann skeivt, helt uavhengig av hvem han kommer til å elske når han blir stor.
leirfivel 