Jeg kjenner at jeg har lyst til å slakte Hans Rotmos rasistiske nyvinninger på elegant vis. Filetere dem med gamle Vømmøl-ord, bruke de gamle tekstene til å vise hvor ynkelig mannen har blitt på sine gamle dager. Men jeg orker ikke være finurlig. Jeg blir bare oppgitt og kvalm, jeg sletter Vømmøl-sangene fra 1. mai-spillelista mi på Spotify, googler «stygg rotten potet» for å finne et passende illustrasjonsbilde og tenker fuck you, sure, gamle gubbe. Jeg ser det på facebookveggene til mange fine folk jeg vet må ha vokst opp med sangene dine; du har mista sympati og nostalgi og betydning.
Hans Rotmo, du har spælt åt mæ for siste gang.
leirfivel 