Jeg er på ei kai, jeg kjenner sjølukt, husker en solskinnsdag. Vakre smil, ett av dem mitt. Sjokolade på leppa. Jeg runder et gatehjørne og kjenner en krangel, kanskje sju år gammel. Henger den virkelig her enda? At den gidder! Jeg går inn på Norges fineste folkebibliotek, jeg kjenner noen barn jeg har kjent, finner et bord, en skygge henger igjen i arbeidslampa, en gammel leseropplevelse slenger i en sofa. Kaffeautomaten er fortsatt litt ustabil. Jeg blir sulten, går innom en kafé, kjenner friheten i veggene, gleden i munnen av den samme sandwichen som jeg har spist før en gang, i studentøkonomitrass. Kjenner gammel trass. Mange slags. Og gleder. Mange slags.
Jeg bodde bare fire år i denne byen, men den er viktig for meg. Jeg ble lærer her. Bodde tre steder med kjæresten min. Gifta meg. Planla et barn og så en mage vokse. Fikk venner som betyr masse. Et par av dem er her nå også, de får meg til å le så jeg kjenner det, de utfordrer meg og lærer meg så innmari mye om vennskap. Takk for det!
Men selve byen? Det er nesten så jeg har brukt den opp, kjenner jeg.
leirfivel 