«Den mann som drepte tirsdag / var han en morder mandag?», spør jeg. Eller egentlig er det Paal Brekke som spør, vi har kommet til modernistisk etterkrigslyrikk. Jeg vil få elevene mine til å tenke over identitet og roller. Hva er fast, hva er flytende?
Noen himler med øynene, andre prøver seg. Du kan ikke være morder før du har drept, kan du? Jo, kanskje hvis du har planlagt det. Men ikke før det er i tankene dine. Du er ikke morder når du er fire år, selv om du dreper når du blir førti. Hva hvis du hater noen intenst? Hat holder ikke, mener en annen. Du må gjøre det. Hvis ikke, er vi jo alle mordere, er vi ikke?
Slik diskuterer vi. Helt til en spør: Hva mener du egentlig med det der? Det er jo meningsløst. Har du drept, har du drept. De døde er døde. Ferdig.
Ut av diktet, tilbake til en sommer, inn i en rettssal. Og om det var lyrikken som ble skremmende aktuell, eller virkeligheta som slo knockout på diktninga, vet jeg ikke. Men vi var ferdige.
leirfivel 