Det er så sinnsykt presist, Eldrid Lunden sitt lille dikt om å få kropp. Det kunne vært en hel kronikk. Om gleden og skammen i det å bli sett. Kanskje om overgrep. Overfallsvoldtekter. Eller rett og slett om å være femten år og jente. Men så er det ikke en kronikk, det er et dikt. Fortetta. Fint.
Og dette:
Den fyrste song ho høyra fekk og hendene, hendene som ikkje høyrer heime noen stad.Linjedelinga. Bruddet. Bokstavrimet. Det musikalske og det intertekstuelle. Er det ikke fint? Hendene går forresten igjen i flere av diktene i samlinga. Noen steder er de hjemløse, andre steder sterke. Farlige.
Ho er alt ein dyktig knivkastar, ho har eit blått blikk og eit grått, det grå er roleg, som ein finslipt liten flamme i handloven.– og noen steder er de så rørlige, de hendene. Og så mjuke, de kroppene.
Jentene i rommet, gir av rørslene sine, smale uttrykk i fingrane, eller lubne heilt ned til hælenMen aldri aleine. Aldri bare hender. Aldri bare kropper uten samfunnet rundt, eller kjønn uten spenninger og kompleksitet.
Om ho lever i mannssamfunnet? Ja, og mannen i henne var ein gong eit kjærleg menneske, kvinna av og til fornuftig, blei dette borte?(Eldrid Lunden: hard.mjuk. Samlaget 1976.)
leirfivel 