Kontrasten mellom den varme vårsola, den varme kaffen, nøklene mine, varme av kropp i lomma, og den kalde avisforsida som møter meg på vei ut, er så brutal. Jeg leser på bussen. Det at lillegutt finnes i verden, gjør noe med følelsene mine, jeg blir lei meg i stedet for sint når jeg leser om Verona og Aurora som skal sendes ut av landet de er født i. Så blir jeg sint på det triste i meg, i stedet for å rette sinnet mot dem som har makt: den brutale regjeringa som vil dette og de feige apekattene som aksepterer urett.
På bussen diskuterer to ungdommer missekonkurranser i USA, ei engasjert jente forteller en forskrekka gutt om sminking og spraytanning av småjenteegoer. Det er sjukt, sier gutten. Og det er det. Jeg blir varm av ungdommene, jeg tenker at det var flaks at ikke disse to var på Utøya, eller at de fortsatt lever hvis de var der. Jeg tenker på ei jeg snakka med som fikk slengt rasistiske kommentarer etter seg like etter at bomba gikk av i regjeringskvartalet, og som svarte på en måte hun angra på i ettertid. Hun svarte i alle fall, tenker jeg. Stemmene, alle orda til helt vanlige folk. Hvor mye er de verdt?
Jeg går av bussen, det er gåsunger på trærne, det er menneskebarn på Trandum, og verden henger faen ikke sammen.
leirfivel 