Avisbrann og papirløse barn

På fredag hadde papirutgaven til Dagsavisen en sekssiders reportasje der de intervjua kanskje tredve av de firehundreogfemti papirløse flyktningbarna i Norge. Nå har jeg ikke denne avisa lengre, den gikk tapt da lillegutt (2 1/2) og jeg tente stearinlys og la opp til en rolig frokost, men endte i en forrykende krangel om hvem som skulle lese dagens avis og hvem som måtte nøye seg med reklamebilaget. «Lillegutt, nå kan ingen av oss lese avisa. Den ble full av flammer, og så måtte mamma vaske den i kjøkkenvasken.»

Men når jeg leser dagens avis, skjønner jeg at det ikke gjorde noe at fredagsavisa brant opp. I dag forteller nemlig Grete Faremo meg at de tar feil, alle disse barna som sier at det vil være best for dem å bli i Norge. Myndighetene har allerede vurdert barnas beste, både en og to ganger, og konkludert med at retur er best. Hva med barn som har bodd i Norge hele livet sitt?, spør journalisten. Og hvordan har du mage til å sende barn til diktaturstater? Vi må ha et helhetlig syn på dette, sier Faremo. Vi må balansere de ulike hensynene, både de menneskelige og de innvandringsregulerende. Og da må vi også inngå returavtaler med «land som har krevende styresett». Og hvor ansvaret ligger, er hun ikke i tvil om. For om barna ikke vet – eller juger om – sitt eget beste, så er det foreldrene som er de stygge ulvene. Det er foreldrene som påfører barn angst og lidelser ved å ikke returnere frivillig. «Det er forferdelig for de barna som ikke har et avklart bilde av hva deres foreldre tenker i situasjonen», sier Faremo. «Jeg ønsker å holde foreldrene ansvarlige for at deres barns liv settes på vent.»

Jeg har ikke særlig peiling på flyktningpolitikk, men jeg kjenner folk som har det. Når jeg ser engasjementet deres i enkeltssaker og raseriet over norsk innvandringspolitikk, har jeg litt vanskelig for å tro på at disse foreldrene setter barnas liv på vent på pur faenskap. Men gitt at Faremo har rett – at de voksne er noen uansvarlige slabbedasker som ikke gidder å returnere til et litt «krevende» Etiopia fordi livet uten rettigheter i Norge er så glamorøst – i hvilke andre saker lar vi barna unngjelde for foreldrenes synder av preventive årsaker? Vi lar ikke barn av spillavhengige betale foreldrenes spillegjeld, vi behandler barns sjukdommer selv om de kanskje kan ha arva dem av foreldrene, og vi har plikt til å melde mistanke om omsorgssvikt. Samfunnet har ansvar for barn. Det er heldigvis for viktig til å overlates til foreldrene aleine.

Det er sjølsagt velkalkulert dramaturgi og styggvakker fortellerkunst av Dagsavisen å la Faremo sine firkanta ord følge de trevde barneansiktene. Kontrastene mellom det mjuke og det harde gir oss sympati, det subjektive påvirker oss – mens Faremo forteller oss at det kan vi drite i. Det er hun som har oversikten, det overordna ansvaret, evnen til å balansere hensynene. Jeg kjenner at jeg ikke tror på henne. Jeg kjenner at jeg tror jeg vet hvem som som snakker sannest om sine egne liv. Og at tvilen må komme tiltaltes barn til gode, det er jeg brennsikker på.